Eventyr fra den store verden

 Her finner du disse fortellingene:

* Regnbueormen
- indiansk legende - eventyret og ideer til formidling

* Da påfuglen og ravnen fikk fargene sine
-  Vietnamesisk eventyr - eventyret og ideer til formidling

* Snøjenta
- russisk eventyr - eventyret og ideer til formidling

 



Regnbueormen

                      

Det var en gang en voldsom tørke. Solen steiket om dagen og ikke et regndrypp nådde jorden. Sjøer og elver tørket inn og folk prøvde å gjemme seg i skyggen. De klaget:
- Vi kan ikke berge livet her, det er ingen mat å finne. Dyrene dør, fiskene svømmer bort med strømmen og plantene visner uten vann.

En liten orm kom hørte klagene. Den krøp ut fra gjemmestedet sitt og snakket med menneskestemme. Folk undret seg. Den sa:
- Jeg har trolldomsmakt. Jeg kan hjelpe dere. Bare kast meg opp på himmelen!
- Da vil du falle ned å slå deg i hjel, sa folket
- Nei, slik vil det ikke gå. Jeg henger fast på himmelen med skjellene mine. Jeg skal bruke dem til å skrape løs regn og snø for dere der oppe. Der oppe er engene fulle av blå is.
- Du er altfor liten, sa folket
- Jeg kan strekke meg over hele himmelen bare dere kaster meg opp dit, sa ormen

Et barn tok ormen, rullet den sammen og kastet den opp på himmelen av all sin kraft.

Mens ormen for oppover, strakte den seg ut og ble lengre og lengre. Til slutt nådde hodet og halen jorda og ryggen buet seg høyt over. Der oppe i himmelen ble den rød, orange, gul, grønn, blå og fiolett. Den skrapet is og snø fra himmelen og det tok til å regne på jorda. Alt våknet til liv igjen, vannet fylte elvene, plantene fikk nytt liv og dyra kom tilbake på markene.

Indianerene løftet ansiktet mot regnet. De danset av glede til ære for ormen, og alltid siden har den strakt seg utover himmelen når det tar til å regne på en solskinnsdag.

(Fritt etter gjengivelse ved Jo Tenfjord - i boka Pandoras krukke)



Ideer til formidling og temaarbeid om regnbuen finner du under: Indigo, Indigo ta oss med i nyhetsspalten på denne siden.





Da påfuglen og ravnen fikk fargene sine

Det var en gang i tiden at ravnen og påfuglen begge var helt hvite. De satt i et tre og betraktet seg selv. Da fikk ravnen en ide:
- Skulle ikke vi to sette farge på hverandre?
- Jo, det kan vi da godt, sa påfuglen som alltid hadde ønsket seg mer fargesprakende fjærdrakt

Ravnen ble med ett redd for at påfuglen skulle bli finere enn han selv. Han foreslo derfor at han kunne farge påfuglen først.
- Det er sikkert lurt, tenkte han - Da kan jeg blande de vakreste fargene og prøve meg fram. Påfuglen kan lære av meg. Når det er endelige er hans tur til å farge meg, vil jeg bli den vakreste.

De fløy til hver sin kant og samlet grønne blader, rød sand, fiolette fioler, blått fjellvann og allverdens vakre farger. De blandet og mikset til de endelig var fornøyde og hadde skåler fulle av farger. 

Først skulle ravnen male påfuglen. Han tok seg god tid og brukte litt av alle fargene. Har var svært nøye slik at påfuglen skulle se og lære. Påfuglen fulgte nøye med. Da det var blitt langt på dag var ravnen endelig ferdig. Påfuglen spankulerte fornøyd omkring med en fjærdrakt i alle regnbuens farger

Så var det ravnen sin tur til å bli malt. Påfuglen dyppet penselen og malte så nøye han kunne - rødt, gult og blått. 

Så hadde det seg slik at folket i landsbyen var ferdige på markedet akkurat mens påfuglen malte ravnens stjert. Det var fremdeles mye igjen før ravnen var helt ferdig. Folket passerte under treet som ravnen og påfuglen satt i. De hadde med seg deilig duftende høner, ferske egg, kjøttmat og fisk og var på vei hjem for å koke seg middag. 

Nå ble ravnen sulten.
- Skynd deg litt, da maste han.
Påfuglen var så nøye med hver eneste fjær at det var ikke råd å skynde seg. Til slutt var ravnen utålmodig av all ventingen. Magen hans skrek av sult og han ville ikke la alle godsakene forsvinne med folkene. Han ble sintere og sintere. Til slutt skrek han til påfuglen
- Nå vil jeg ikke vente mer!
Han hoppet opp i malingen, rullet seg i skålene og alle de vakre fargene ble blandet i hverandre. Til slutt var han blitt helt sort. Han flakset derfra uten annet enn sorte fjær på sin fuglekropp.
 
Slik gikk det til at den sultne ravnen var og ble sort, mens påfuglen fremdeles kan spankulere stolt omkring med verdens flotteste fjærdrakt.


Ideer til formidling av eventyret:

Eventyret er fint å fortelle som det er. Har du med deg en påfuglfjær og en sort fjær kan det gi ekstra spenning. Har du påfuglfjær-smykker - ta dem på! Har du dekketøyet til Ari Behn - ta det med!

Man kan også printe ut noen bilder av de ulike fuglene og vise. Bilder av helt hvite påfugler finnes også.

Man kan også fortelle eventyret ved å presentere en hvit ravn og en hvit påfugl tegnet på et eller to store ark. Fargelegg eller mal fuglene etterhvert som fortellingen går sin gang.

Stykket kan også gi inspirasjon til dukketeater. Man kan få tak i både sorte ravner og påfugler som hånddukker 
 
 
Dette er Mayil Pavo - verdens vakreste fugl som kom flygende helt fra fra Sri Lanka en kald vinterdag - skadeskutt og redd. Etter noen ukers pleie kviknet han til og fortalte sin historie.

På Sri Lanke og i India er påfuglen symbol på hell og lykke. Man kan derfor hviske han sine ønsker, hemmeligheter og drømmer. Han kan dessuten danse. Får han applaus reiser han halen som en vifte og bruser med den. Han er høyt elsket, flott og vakker - og han vet det selv.

(Dukken er fra Alveslottet)


Snøjenta



Maria og Ivan var to vennlige mennesker som levde et godt liv sammen, men de savnet så sårt et barn.

Ivan stod og så ut av vinduet en kald vintermorgen. Ute danset snøfnuggene før de falt stille til marken. Han så nabobarna tumle og leke i snøen. De laget snøballer, engler og snømenn.
- Skal vi gå ut til barna, sa Ivan til sin kone - kanskje vi også skulle lage oss en fin snømann
- Ja, det gjør vi, sa Maria.- Men kanskje vi kan lage oss ei fin snøjente i steden - ei som kan bli like vakker som det barnet vi skulle ønske vi hadde.

De kledde på seg, gikk ut og laget en snøjente med all den lengsel, kjærlighet om ømhet de hadde i seg.

Først rullet de snøballer som de satte over hverandre. Ivan formet en liten kropp av ballene - en kropp med nydelige små hender og føtter. Maria formet et vakkert hode med øyne og nese og munn og hår - av snø alt sammen. Så satte de forsiktig hodet på skuldrene til den vesle kroppen og så på snødatteren sin. Aldri hadde de sett noe så vakkert, og aldri hadde de ønsket mer brennende hett å ha en virkelig datter.
- Vesle snøjente, sa Ivan, - jeg skulle så ønske du snakket til meg!
- Vakre snøjente, sa Maria og la hendene på hannes kinn. - Jeg skulle så ønske du våknet til liv, at du lekte og bråkte og lo som andre barn.

I samme øyeblikk merket de at øynene til snøjenta begynte å blunke. Det kom litt farge i kinnene. Først trodde de bare det va innbilning, men med ett så de en virkelig jente stå foran seg der snøfiguren hadde stått for et øyeblikk siden. Hun hadde blå øyne og gullgult hår og roser i kinnene. Først ble de så forbauset at de ikke kunne få fram et ord, de stirret bare på jenta. Til slutt sa Ivan:

- Hvor kommer du i fra og hvem er du?
- Jeg er fra snølandet og Kuldelandet, svarte barnet. - Og jeg er datteren deres.

Hun kysset sin mor og far, og alle tre gråt av glede. Dette var det beste de hadde opplevd.

De ropte på naboene i stuene like ved, at de måtte komme og se det som var hendt. Snart spredte ryktet seg om hvor heldige Ivan og Maria hadde vært, og alle småjentene i landsbyen kom for å treffe den vakre datteren til Ivan og Maria. Og folk ble i stua hos dem til sent på kveld, de lo og sang og danset for å feire den glade hendelsen.

Hele vinteren lekte den vesle jenta i snøen med de andre barna, mens Ivan og Maria stod i vinduet i stua og så på. Nå var de glade, for et av barna som lekte i snøen var deres eget, og de syntes hun var den vakreste av dem alle.
- Ingen er så søt som småjenta vår, kunne Ivan si.
- Og snillere barn finnes ikke, la Maria til.

Og sant var det. Alle ble glad i den vesle snøjenta. Alle likte å høre henne tralle og synge dagen lang, alle likte å se henne løpe og danse med de andre barna. Men da de første vårtegnene kom, da det ble varmere i lufta og snøen begynte å smelte, var det som om den vesle jenta ikke var like munter som før.

En dag tok hun Ivans hender i sine:
- Nå kommer våren, jeg må dra, til kalde Snøland, langt herfra.

Hun fikk tårer i øynene. Faren og moren begynte også å gråte
- Bli hos oss, datter min! Ikke dra fra oss!

Ivan fór opp og trakk slåen for døren, så hun ikke kunne komme ut. Maria slo armene rundt den vesle jenta og klemte henne inn til seg. Men selv om hun hold rundt henne så godt hun kunne, begynte den vesle snøjenta og smelte bort. Snart var det ikke annet igjen av henne enn den hvite skinnlua, de hvite støvlene og en liten dam på gulvet. Ivan og Maria gråt, men Maria la de små klærne vekk og sa:

- Kanskje kommer hun tilbake til oss en dag?

Hele sommeren ble ensom og trist, de tenkte på den kjære, vesle datteren som var forsvunnet. 

Etter en lang høst ble det igjen vinter, og en kveld hørte de lystig latter utenfor stua og en glad stemme som sang:

- Far og mor! Lukk opp for meg! Med snø og kulde kommer jeg!

Ivan fikk døra opp i en fart, og snøjenta løp rett i armene på foreldrene sine. Hele vinteren ble hun hos dem og lekte med de andre barna i landsbyen. Men da våren kom, måtte hun fra til snøens og kuldas land i nord.

Denne gangen var ikke Ivan og Maria lei seg for at hun ble borte, de skjønte hun ville komme igjen til vinteren. Når det ble kaldt og snøen var tilbake, ville den vesle snøjenta komme hjem igjen til Russland og bo hos dem til neste vår.


Ideer til formidling av eventyret:

Dette er en grøssende vakker fortelling som blir aller best om man forteller muntlig med egne ord - beskriver det vakre , så vakkert en kan og det triste så trist en kan. Det glade avløser det hele og harmonien gjenopprettes.

Gjør fortellerstunden visuelt vakker:
Kle deg for eksempel i hvitt, sett deg på et hvitt laken, åpne en hvit kiste eller boks og ta ut en snøkrystall. Denne kan samle oppmerksomheten og skape nysgjerrighet for fortellingen. 

Lydsett fortellingen:
Kanskje kan lyden fra en spilledåse være en vignett som starter og avslutter fortellerstunden? Andre vinterlyder: Spill på en eggedeler og tilfør litt hverdagsmagi. Lag lyden av føtter i kram snø med en pose med potetmel. (Fyll litt potetmel i en liten plastpose, fest den i beltet bak på ryggen og skvis på den når du tråkker deg fram i snøen - et godt radioteatertriks)

Mer om snømenn som kommer til liv? Vis "Snømannen" - den vakre filmen som vises på tv til jul. Den kan du få tak i her. Ideer til eksperimenter og moro med snø og is finner du blant nyhetene - under overskriften: snø-og ispirasjon

Trenger du en bok om snøgutter også - se Hvor er vinter av Arne Berggren og Alexandra Myotte (Aschehoug 2010)
En vinterbok for den minste er klassikeren La oss gå hjem, vesle bjørn av Marin Waddel og Barbara Firth

News


Arkiv



Design by In Obscuro