Skrøner med norske røtter

En saftig skrøne kan tenne stjerneøyne i barneblikk. En skrøne er en fortelling som kan være litt sann, men hvor mesteparten er bare rør. En skrøne er helt enkelt forklart en oppdiktet historie (Taule`88, ordnett).

Skrønen kan ha røtter i virkeligheten, med gjerne inneha noen mer fantastiske og mytiske elementer. En saftig fiskehistorie der fiskeren aldri har sett maken til fisk er et klassisk eksempel.  Hvor fantastisk fisken var, er opp til fortelleren. I øyekontakt med tilhørerene og med varhet ovenfor hvem de er og deres reaksjoner, kan fortelleren forme dramatikken. Hun kan gjerne smøre tykt på.

”Det var en kald og klar høstdag. Jeg stod i Bønsdalen og fisket... Plutselig bet det på kroken. Det var så tungt. ”Jeg må ha fått storgjedda, tenkte jeg” Jeg halte og dro. I flere timer holdt jeg på. Endelig så jeg leppa på den. Det var den største fisken jeg noensinne hadde sett. Jeg dro den på land og lagde gjeddekaker til hele borettslaget”

Skrønen er forbunnet med verbet ”å skrøne” som betyr ”å ljuge” (Ordnett, Taule`88) Det betyr at en skrøne, uansett hvor usannsynlig, kan fortelles på en så overbevisende måte at tilhørerene stusser på om det kanskje har skjedd i virkeligheten. En lang skrøne bør derfor fortelles med litt dramaturgi for å virke overbevisende.  

Mang en skrøne er også blitt diktet opp for å unngå å fortelle den egentlige sannheten – slik som Peer Gynt gjør med sin bukkerittfortelling for å slippe unna ubehageligheter med sin mor. Han kommer hjem uten å ha gjort det slag for andre enn seg selv og forteller så levende om møtet med bukken at moren er ved å legge fra seg sinnet. Han lykkes helt til hun oppdager at hun har hørt den fortellingen før – fortalt av noen andre.

“O din fandens reglesmed; Kors og kors som du kan lyve”

”Å skrøne” er også beslektet med ”å skryte”(ordnett). Den er derfor som oftest fortalt i jeg-person som om fortelleren har opplevd den selv. Den kan godt framheve fortelleren som ”litt av en type” og imponere tilhørerne på en eller annen måte.  Baron von Münchausen var en mester i den slags selvskryt og skrønemakerier. Han red på kanonkule, dro seg selv opp av en hengemyr, tettet en lekk båt med bare rumpa, danset skotsk reel i magen på en fisk og reiste til månen allerede i 1750-årene (Fearnley`03)

Et annet ord for skrøner kan være røverhistorier. Det er ikke fordi de nødvendigvis handler om røvere, med balanserer på grensen til det som er “lov”. For at skrønen skal gis plass i barnehagen må det understrekes at vi ikke skal lære barn å ljuge eller unngå å fortelle sannheten slik som Peer Gynt. Det ville være stikk i strid med rammeplanens etiske retningslinjer. Ærlighet er en verdsatt og grunnleggende verdi i vårt samfunn. Jeg snakker her kun om skrønen som en form for fortelling og en humoristisk, lekende omgangsform. Det skal være lov å vri og vrenge litt på både sannhet og virkelighet for underholdningen, humoren og den gode fortellingens del.

”Løgner og krydder er søsken. Løgnen gjør hver hendelse til en krydret rett.
Sannheten og ingenting annet enn sannheten er det bare dommerne som vil høre. Men akkurat som krydderet skal løgnen avrunde det som skjer. Ikke for lite, men heller ikke for mye, det er det som gjør smaken så fortreffelig” (Fra Nattens fortellere av Rafik Schami)

Peer Gynt skrøner dessuten av egoistiske hensyn. Det blir pedagogisk ukorrekt og uklokt å gjøre selv eller lære barna i barnehagen. Vi skal heller bruke skrønene til det motsatte: fremme fellesskap og kommunikasjon blant barn og voksne.

Barn liker denne formen for fortelling. Jeg tror det er fordi den ligner på leken. Der dikter barna seg selv inn i sine fortellinger. I en skrøne gjør vi det samme, borsett fra at i en skrøne foregår leken på tankeplanet.

En ekte skrøne skal fortelles muntlig, med øyenkontakt og egne ord. De må ikke leses! Det er litt av sjarmen.

Barna kan godt få vite at skrønen er oppdiktet. Det gjør at de engstelige kan slappe litt av og de mistenksomme slipper å føle seg lurt.

De beste skrønene finner en på selv, men man kan også låne av andre og fortelle den som om den var ens egen.

Jeg har her samlet mitt sett av skrøner. Jeg håper de kan inspirere noen til å oppdage den muntlige fortellingens muligheter med barn. Jeg håper også de kan bidra til at andre får lyst til å lage egne, personlige skrøner. Skrønene mine må gjerne lånes, men lov meg å fortelle dem med egne ord, dine assosiasjoner, steder barna kjenner og så videre... 


Her finner du disse skrønene:
* Trollets hjerte
* Tusselusen
* Rimtussepust
* Fossegrimens fele
* Huldrespeilet
* Tannalven Teo
* Nøkkerittet

Trollets hjerte



Det var en gang jeg overnattet alene i telt på Fløyen (Den som forteller bruker et sted barna kjenner).
Midt på natten våknet jeg plutselig. Nattelydene var annerledes nå.  Ikke et vindpust hørtes – bare et klagende ul brøt stillheten. Jeg dro glidelåsen forsiktig opp og kikket ut. Og der, på en mosepute nede ved tjernet satt det sannelig et troll, et svært, bustete, ekte skogstroll. Klærne var grå og hang i filler rundt den store kroppen. Det var han som ulte slik! Nå så jeg det dryppet tårer fra kinnet hans. De laget stille ringer i vannet. Han gråt og sang

Jeg er et gammelt troll
- et troll, et troll
Et troll er gjort av jord og stein
med is rundt hjertet, snø i bein
Jeg fryser bak mitt kalde skjold
Jeg er et troll
Jeg fryser bak mitt kalde skjold
Jeg er et troll.

(Denne sangen er refrenget til "Trollsang" som  Odd Børresen har laget - fra "noen ganger er det allright", men det visste jo ikke trollet)

Stakkars trollet. Hulkene hans kunne høres over hele fjellet. Han virket ikke så farlig som han så ut som. Skulle jeg våge meg bort og forsøke å trøste? Hvordan kunne jeg hjelpe?

Det var da jeg kom på det – kakaoen!

Jeg visste at kakao kan både varme og trøste. Jeg fylte først en kopp, men skjønte snart at det ikke var nok til et helt troll. Så fylte jeg heller full den bollen jeg hadde hatt potetgull i. Det steg røyk opp fra kakaoen. Den var varm. Jeg løftet den forsiktig og listet meg nærmere det gråtende trollet… nærmere og nærmere. Nå stod jeg rett bak ham og satte kakaoen fra meg i mosen. Et øyeblikk tenkte jeg at dette var en dårlig ide. Skulle jeg liste meg tilbake? Han hadde ikke merket meg enda.

Trollet sluttet plutselig å gråte. Han snuste ut i luften. Kakaoen… han kjente lukten! Jeg kunne ikke snu nå. Jeg kremtet. Han snudde og stirret rett på meg med store, kalde, grå øyne.

- Ehh, hei, hørte jeg meg selv si.
- Jeg hørte du var lei deg og tenkte kanskje du ville føle deg bedre om du fikk litt kakao.

Tiden stod stille. Ikke en lyd i skogen, annet enn hjertet mitt som dunket høyere enn noensinne. Skulle han bli glad nå?

- Hva gjør du i min skog, buldret trollet med en stemme som fikk selv trærne til å skjelve.
- Jeg…jeg…
- Jeg skal fange deg i fjellet og aldri slippe deg ut igjen!

Så tok han tak i meg, reiste seg stor som et berg, lo hest og trampet avgårde mot fjellet.


Han kom ikke langt. Der, på tvers over stien lå det heldigvis en grein. Trollet snublet og falt. Han løsnet på grepet og jeg slapp unna rett før han braste i bakken. Så skjedde det noe merkelig. Jeg hørte et knepp og så en klump av noe underlig fyke til værs, før det dalte ned igjen og landet med et plask – i bollen med kakao!

Trollet lå stille som død på bakken. Jeg løp tilbake til kakaoen. Hva var det som landet i den? Jeg brettet opp ene ermet og kjente etter. Hånden min fikk tak i noe kaldt. Jeg fisket det opp. Der, i hendene mine holdt jeg en isklump. Inni isen lå trollets hjerte!

(På dette punktet i skrønen er det veldig spennende å ha med seg et faktisk hjerte som er innhyllet i is. La barna få ta og kjenne på. Har du med kakao også kan man sammen se hva som skjer med hjertet når det lander oppi)

Jeg holdt i det en stund til jeg kjente fingrene ble kalde, så la jeg hjertet tilbake i kakaoen. Hva ville skje med den der? Ganske riktig. Isen rundt trollets hjerte smeltet sakte, men sikkert. Til slutt var det fri… og varmt.

Der på ei mosepute satt jeg i måneskinnet med et troll sitt hjerte i hendene. Skulle jeg ta det med meg hjem? Nei. Hva skulle jeg vel med det? Skulle trollet få det tilbake? Hm… Jeg tenkte lenge før jeg reiste meg, hentet bollen med kakao og gikk tilbake til trollet. Jeg åpnet munnet hans, puttet hjertet inn og helte i all kakaoen. Så løp jeg og gjemte meg.

 Trollet begynte å røre på seg - først fingrene, så beina og snart hele kroppen. Han strakk seg som om han hadde sovet i hundre år. Så tok han seg til hjertet og sukket et tungt, varmt sukk. Han så seg rundt. Jeg trodde jeg hadde gjemt meg godt, men han satte øynene rett i meg.
- Er det du som har gjort hjertet mitt varmt?

Da så jeg at øynene hans ikke var grå lenger, de var varme og brune.
- Ja, det er nok det, svarte jeg forsiktig
- Takk, sa han – nå har hjertet mitt vært kaldt i over hundre år. Det har vært så vondt at alle snillhet og godhet har blitt jaget ut av min stakkars trollekropp. Nå kan jeg smile igjen og le så det gjaller i fjellet. Som takk vil jeg vise deg fjellet og skogen min. Vil du det?

Resten av natten fikk jeg se trollets skog fra skulderen hans. Månen lyste og stjernene blinket. Aldri har den vel vært finere enn akkurat denne natten

Det ble morgen og solen var på vei opp. Trollet måtte inn i fjellet igjen. Han lovet at jeg kunne komme tilbake når jeg ville. Alle jeg kjente skulle også være hjertelig velkommen inn i hans skog, på hans fjell.

Hvis du er ute og går i fjellet og synes noen kikker på deg mellom trestammene skal du ikke være redd. Da vet du hvem det er og han er ikke farlig.

(Hvordan du lager et slikt hjerte finner du i idebank, under magiske ting)





Tusselusen



(Denne skrønen er viktig å gjøre aktuell og lokal for ungene. Legg derfor handlingen til egen barnehage og fyll inn med elementer fra barnas hverdag. Bruk egne ord når du forteller)  

Har dere oppdaget de små krypene som bor under steiner? Det er noen rare kryp der som ikke ligner noen andre. De har rare navn - alt ettersom hvor man bor i landet - Skrukketroll, benkebitere, skuppetroll... I mange deler av Norge kaller man dem tusselus. Vil dere vite hvorfor?

En dag etter at siste barnet var gått hjem i barnehagen hørte jeg noe misfornøyd mumling og knurring i utelekeskuret.
- kadung, mummin, mummin, momm!

Det hørtes nesten ut som et lite dyr som hadde satt seg fast i noe. Jeg listet med nærmere og kikket inn døra. Hva tror dere jeg fikk jeg se?

Der, midt på golvet stod en grå liten tusse. Det var nok en skyggetusse. Han vagget omkring og mumlet for seg selv. Så klødde han seg febrilsk i hodet. Han gikk fram og tilbake, mumlet og klødde.

- Kanskje han har lus, tenkte jeg - eller fuglelopper

Vi hadde lusekam i barnehagen og jeg sprang inn for å hente den.

Da jeg kom ut igjen hørte jeg først ingenting. Jeg listet meg mot døra i skuret. Plutselig kom han pilende ut med lua i hånda og stilte seg mot husveggen og skrubbet hodet opp og ned mot plankene. Håret hans var kjempestort og stod til alle kanter. Det var nesten større enn tussen selv og så ut som et skjærereir – et virrvarr av nisseknuter og tugger. Jeg kremtet og han for vettskremt inn igjen i skuret.
- Jeg kan kanskje hjelpe deg, ropte jeg etter han.

Jeg satt meg på huk og så etter han inne i mørket. Det skramlet i noen bøtter og en liten tussekropp nærmet seg. Han stilte seg foran meg og tok sakte av seg lua. Da så jeg det. Det krydde i håret hans. Det var lus, men ikke menneskelus. Det var tusselus!

- Så det er derfor de heter det, tenkte jeg.

Heldigvis visste jeg litt om både lus og tusselus. Tusselus liker seg heldigvis ikke i menneskehår og kan sikkert gres ut.
Jeg viste han kammen min. Han klødde seg i hodet og så spørrende på meg.

Han hadde visst aldri sett en slik før. Jeg måtte vise mitt eget hår hvordan kammen skulle brukes. Jeg satte en tusselus i håret mitt og lot kammen gli gjennom. Tusselusen falt i golvet og pilte inn under hyllen.

Tussen lyste opp og forstod. Han satt seg lydig i fanget mitt for å bli kvitt lusene. Håret hans var ikke gredd på sikkert hundre år! Dette var ikke lett. Han ynket seg der han satt. Vi holdt på helt til det ble mørkt ute. Til slutt var alle lusene ute av håret. Han smilte og lot fingrene gli gjennom håret sitt. Nå så han helt annerledes ut nå. Håret flommet nedover skuldrene og rakk han helt ned til knærne. Det kan ikke være så lett å stelle et slikt hår – hvert fall ikke for en tusse uten kam. Kanskje vi skulle klippe det litt?

Saksene våre var inne i barnehagen. Jeg tok hånden hans og pekte på døren. Han fulgte nysgjerrig med meg inn. Her hadde han aldri vært før. Han kikket seg forundret rundt, studerte bildene på veggen, garderobeplassene, bildene av dere. Så luktet han på skoene på stativet… Han synes visst det var en merkelig verden han var kommet til.

Jeg vinket han bort til speilet og han skvatt til. Han så seg selv. Det hadde han aldri gjort før så det ut til. Først gjemte han seg bakom stolen. Da han så tussen i speilet gjorde det samme ble han litt tryggere. Han løftet den lille hånda og vinket, så gikk han sakte nærmere – hele tiden mens han stirret i speilet. Helt inntil gikk han og stod panne mot panne på seg selv. Mens han studerte ansiktet sitt fant jeg fram saksene våre og valgte ut den skarpe blå.

Tussen måtte sette seg på en tripptrapp-stol og jeg klippet han. Masse tussehår falt til golvet. Jeg klippet det omtrent til skuldrene. Han ble ganske fin. Han var nok fornøyd selv også for han klappet seg selv på hodet. Så satte han luen på igjen, hoppet ned fra stolen og begynte å rote rundt på avdelingen. Da synes jeg det var på tide å gå ut. Jeg tok han i hånden og dro han med meg. Han ville tydeligvis ikke. Til slutt måtte jeg ta han under armen og bære han ut. Han sprellet som en nyfisket makrell.

Jeg satte han ned på bakken og han føk av sted som en trekkoppbil. Så plukket han opp en kongle og fniste en liten tusselatter før han pilte mellom husene.
- Det var merkelig. Han sa ikke takk engang, tenkte jeg. Nå måtte jeg komme meg hjem. Jeg låste døren og gikk mot bilen. Da kom en kongle susende og traff meg mitt i knolten.

- Det er kanskje sånn tusser sier takk for hjelpen, tenkte jeg og kjørte hjem.

(Fler fortellinger og ideer på lus: Her, her og her)

 




Rimtussepust



Vet dere hva som hendte meg en morgen jeg hadde tidligvakt og var den som skulle åpne barnehagen?

Det var en iskald vintermorgen og tussmørket lå over landskapet. Jeg parkerte bilen på parkeringen ved gjerdet og skyndte med til døra. Nå måtte jeg være rask så jeg rakk å låse opp i god tid til barna kom.

I farten la jeg ikke merke til at jeg mistet nøklene. Da jeg kom fram til døra fant jeg dem ikke i veska. Nei – tenk om jeg hadde glemt dem hjemme?  Så synes jeg plutselig jeg hørte noe fnising – en knitrende, sped, liten latter. Hva var det? Var barna kommet allerede? Nei, den latteren kjente jeg ikke. Jeg så ingen og tenkte det var sikkert bare innbilning. Kanskje hadde jeg glemt nøklene i bilen. Det var best å se etter.

 Jeg småløp tilbake. Der, på bakken rett ved bilen så jeg det blinket i blanke nøkler – heldigvis. Dagen var reddet! Jeg bøyde meg ned for å ta dem opp. Det var ikke lett. Jeg grep hånden rundt dem og dro til. Nei, de satt fast! Iskalde var de også. De var rett og slett frosset fast i bakken.

- Det var da underlig, tenkte jeg. - Det må ha skjedd fort. Jeg mistet de jo bare for et øyeblikk siden. Det er da ikke så kaldt?

Så hørte jeg fnisingen igjen – den lille, rare latteren fra i sted. Er det noen som driver gjøn med meg? Jeg så meg rundt – ingen her og ingen der.

Jeg prøvde på nytt å få nøklene løs. Da, plutselig kom et pust med kald luft – en sky av frostrøyk smøg seg over bakken, rundt føttene mine og la enda et islag på nøklene. Hva er det som skjer? Ikke nok med det; ut av ingenting kom det susende en snøball – fffomp, midt i nakken min. Iskald snø rant nedover ryggen. Så var latteren der igjen. Jeg fyrte meg opp, kjente huldra reise seg inni meg. Nå var jeg sint! Jeg hadde ikke tid til dette tullet! Der, fra bak bilen hørte jeg tassing, pludring og fnising. Hvem det nå var skulle jeg filleriste han. Jeg skulle til å løpe, men bena var frosset fast i bakken… vomp. Der lå jeg så lang jeg var.

Jeg landet slik at jeg så under bilen og der, på andre siden, fikk jeg øye på et par små, grå støvletter av ull og skinn. De var ikke større enn skoene til toåringene her i barnehagen. Merkelig, tenkte jeg. En toåring kaster vel ikke snøball så hardt? Jeg så føttene forsvinne bakom hjulet på bilen. Han skal sikkert kikke på meg i smug, tenkte jeg. Jeg ligger musestille, later som jeg har besvimt. Kanskje jeg får et glimt av hvem det er. Jeg lå der og ventet… Ingenting skjedde. Det var ikke mer tassing og ingen fnising. Ikke så jeg noen heller. Kanskje han hadde gått sin vei for å plage noen andre?

Plutselig ble stillheten brutt av rare lyder, smågrynt og stønn:
- llff, glulf, lllomf…

Det hørtes ut som om noen strevde med noe. Så gikk gryntelydene mer over i klynking og lave ul. Dette måtte jeg finne ut av, men skoene mine satt fast i isen. Jeg måtte derfor ta dem av. I iskaldt vintervær stod jeg der i bare sokkelesten. Det kunne jeg ikke bry meg om nå. Jeg listet meg bakom bilen, hjertet dunket litt fortere. Hva tror dere jeg fikk se?

Jeg fikk først øye på en liten bukserumpe – grå ullbukser med en stor mørkeblå lapp på. Jeg gikk nærmere og fikk en overraskelse jeg aldri vil glemme. Bukserumpa tilhørte en rar liten fyr. Han rakk meg litt over kneet. Han hadde hvit lue og lyseblå, strikket genser oppi buksa. Han var på størrelse med et barn, men han hadde skjegg. Det var hvitt og satt midt på haka omtrent som skjegget til en geitebukk. Oi – nå så jeg det. Det var en tusse! Ut fra hva han hadde stelt i stand forstod jeg at dette var en ekte rimtusse – med kalde vinder og fanteskap inni seg. Tusser er ikke til å tøyse med. De kan være noen rampete luringer.

 Der stod det en ekte rimtusse, men hva holdt han på med? Han klynket. Huttetu - tungen fast på gjerdet! Han hadde falt for fristelsen og sleiket på det. Det var ikke lurt nå når det var så kaldt – da fryser den jo fast. Det burde en rimtusse visst. Så fikk han øye på meg. Han virket redd nå, viftet med armene og halte og dro, men tunga satt like godt fast. Det må ha gjort fryktelig vondt.

- Ta det med ro, sa jeg.

 Han senket skuldrene og en tåre trillet nedover kinnet hans. Her måtte jeg gjøre noe, men hva? Så fikk jeg en ide: Jeg husket da min bror satt tungen fast da han var liten. Da måtte min mor helle varmt vann på gjerdet, så løsnet den. Jeg måtte få tak i varmt vann! da kom jeg på at jeg hadde en termos med te i vesken min. Jeg skyndte med å ta den opp, åpnet korken og heldte forsiktig teen over gjerdestolpen der tunga satt fast.

Heldigvis, tungen til rimtussen løsnet. Den hang litt slapt ut av munnen hans. Han dyttet den inn med sine krokete fingre og mumlet noe jeg ikke helt skjønte. Så kom det et beskjedent smil, han kikket bort på meg og rakte med forsiktig hånda si – en liten iskald hånd grep meg i pekefingeren og ristet, så bukket han før han pilte av sted. Jeg stod forfjamset igjen og tenkte at dette vil ingen tro om jeg fortalte dem det.

Men jeg hadde jo en barnehage å åpne. Jeg helte varmt vann på nøklene, hakket dem løs og kom meg til slutt inn, akkurat tidsnok før barna kom. De lurte på hvorfor støvlene mine satt fast i isen på parkeringsplassen.

Neste morgen var vinduene i barnehagen dekket av de vakreste isroser du kan tenke deg. Jeg tror jeg vet hvem som laget dem for det var små fotspor i snøen…


Ideer til formidling av skrønen:

- Spør om noen har opplevd at tungen sitter fast i metallet - da vil du få mange gode fortellinger.

- Lag deres eget rimvindu med kakeservietter, spraysnø, blå og hvit maling og bomull. Man kan lage fallende snø ved å tre bomullsballene på lange snorer.

- flere ideer finner du under nyheten SNØ og ISpirasjon.
 

 

Fossegrimens fele



Vil dere vite hvorfor jeg ikke kan spille fele?

Da jeg var liten elsket jeg å lytte til min farfar da han spilte fele. Han kunne spille så folk spratt opp av stolene sine og danset. Slik ville jeg spille også.

En dag fikk jeg den gamle fela til min farfar. Gjett om jeg ble glad. Nå skulle det spilles! Jeg forsøkte men det kom ikke annet enn ulyder. Farfar forklarte at jeg måtte øve i mange år for å bli skikkelig god hvis jeg ikke traff Fossegrimen på min vei. Jeg orket ikke tanken på at fela skulle lage så mye ulyd før jeg ble god og ville derfor høre mer om denne Fossegrimen.

Fossegrimen er en vannvette som bor innerst i dalen. Han kan spille fele vakrere enn noe menneske. Hvis du tar med et fenalår til han vil han kanskje, kanskje lære bort litt av det han kan. Men bare hvis han er i godt humør denne dagen.

En tidlig lørdagsmorgen sprang jeg innover i dalen - med et fenalår i ene hånden og fela i den andre. Jeg fulgte bekken innover og kom endelig fram til fossen.

Et brøl skar gjennom luften. Det var Fossegrimen. Han kom styrtende ut av fossen, rev seg i håret, hyttet med neven og trampet så vannet fosset rundt beina hans. Han var visst ikke i godt humør i dag! En vette med så dårlig humør burde man holde seg langt unna. Det skjønte jeg nå. Jeg rygget sakte, klar til å springe hjem, men det var for sent. Jeg var oppdaget..

- Du der, sa Fossegrimen med buldrestemmen. Han pekte på meg med en lang finger. Han var ikke noe vakkert syn. Jeg stod som frosset fast i bakken.

- Er det du som har knust fela mi?
- N-n-n-Nei!!
- Da er det Nøkken som har vært her.

Han klasket seg til pannen og fyrte seg opp:

- ÅÅÅ. Den skitne, ekle fysaken av en bror, den råtne sylteagurken, den ufyselige møkkabøtta. Han hater musikk og nå har han knust min kjære, kjære fele mens jeg sov.

Fossegrimen hulket og kastet seg til bakken. En fossegrim uten fele er  et stusselig syn. Nå var han bare en vanlig vette med en sorg så stor som et hus på sine skuldre.

Jeg ble et øyeblikk redd sorgen skulle bli til sinne. Da fikk jeg en ide:

- Du kan få min.

Jeg rakte han den gamle fela til farfar. Fossegrimen kikket opp og sluttet å hulke. Han tok nølende imot.

- Spill! sa jeg

Fossegrimen satte fela til halsen, løftet buen og... tror dere fela låt?

Det gjorde den. Fossegrimen spilte så selv fossen ble stille. Masurkaer, hallinger og vakre stev trillet ut av den. Vakre melodier fylte luften, smøg seg inn ørene og la seg tilrette rundt hjertet mitt.

Da kvelden kom og jeg vinket farvel var mitt hjerte fylt med musikk.

Slik har det seg at jeg har musikk i hjertet, men ingen fele å spille den på.




Huldrespeilet

Bare en liten advarsel: Dette er en skrøne som er skumlest for voksne. Den røsker i trollkjerringene i oss. Hun som av og til tar over i tankene våre, blender oss fra å se barnas opplevelser og gjør at vi overser deres behov til fordel for egne.








Da jeg var liten gikk jeg også i barnehage. Jeg likte meg godt, men en dag begynte det en ny voksen der. Hun skulle være sjefen på avdelingen. Hun het Gerd. Hun hadde brune bukser og halvlangt hår med vipp på nederst – alltid med en spenne i panneluggen. Ikke et hårstrå lå feil.

 En dag skulle vi ha samling. Gerd leste eventyr og sa vi skulle danse som troll. Jeg syntes musikken var for skummel og ville slett ikke danse. Da skjedde det noe i Gerd sitt ansikt.
- Skal du ødelegge denne fine stunden nå da, sa hun og stirret på meg.
Jeg syntes et øyeblikk at hun lignet en trollkjerring som fanget meg i fjellet med blikket sitt. Alle så på meg. Jeg så ned. Jeg tror hun smittet meg med sin trollskap for etter det øyeblikket kjente jeg trollet vokse inni meg også. 

Ved lunsj skulle jeg forbi stolen hennes. Jeg turte ikke gi beskjed om at hun måtte flytte seg og måtte åle meg langsmed veggen og … kræsj. Jeg dro med meg et speil og det falt i golvet med et knas. Det ble helt stille. Jeg kjente trollet vokse inni meg allerede før hun åpnet munnen.
- Hva er det du tror du driver med? Hvorfor gjorde du det? Nå må vi støvsuge hele avdelingen. Glasskår er farlige og de andre barna kan skjære seg i foten så de blør, sa hun med en stemme så skarp som en kniv.

Jeg var sikker på at nå kunne alle se at jeg var et troll utenpå også.

Etter lunsj skulle vi på tur til mørkeskogen. Vi kledde på oss jakke og støvler. Gerd ville holde meg, men hånden min gjemte jeg godt i kjeledressen.
- Da får du gå bakerst, sa hun- siden du har bestemt deg for å være en trollunge i dag.

Vi gikk lenger og lenger inn i skogen, men trollunger går sakte. Plutselig så jeg ikke de andre mer. Hvor var de blitt av? Der stod jeg midt i skogen, alene. Jeg ble først redd. Nå var jeg en redd trollunge. Jeg satte meg ned på en stubbe for å tenke klart. Hva skulle jeg gjøre nå? De leter sikkert etter meg, tenkte jeg, men var sannelig ikke sikker.

Jeg satt der lenge. Ingen kom, ingen ropte.
- Nå blir jeg en ekte trollunge, tenkte jeg – en som bor i skogen, som aldri grer håret eller pusser tennene. Kanskje sprekker jeg når sola kommer?

Plutselig suste det i trærne. En varm vind feide rundt meg – over føttene mine, strøk meg på kinnet. Jeg hørte noen som nynnet en varm, vennlig melodi. Så stod hun der. Rett bak meg. Jeg merket henne bare. Kjente pusten hennes. Det var ikke Gerd. En damestemme snakket til meg: 
- Sitter du der du da?
- Ja, barnehagen ble borte… Gerd… de mistet meg

Hun kom opp på siden av meg, satte seg ned og så meg inn i øynene. Det var den peneste damen jeg har sett. Hun hadde mørkegrønn kjole, ravnsvart hår og øyne så mørke og dype som skogstjern, mørkerøde lepper og kinn som jeg fikk lyst til å stryke. Så oppdaget jeg det. Hun hadde hale! Det var en lang hale med tykk dusk nederst. Da forstod jeg det; Det var Huldra! Huldra med kuhalen – hun som lurer folk inn i fjellet! Hun var kommet for å hente meg – trollungen!

Likevel var jeg merkelig nok ikke så veldig redd. Gerd var skumlere.
- Gerd kan være ei trollkjerring av og til, ikke bry deg om henne, sa Huldra, som om hun hørte hva jeg tenkte - ei kjerring som ikke alltid skjønner at hun må passe godt på de fine ungene.
Hun strøk meg over kinnet. Det kjentes godt.
- og du er ingen trollunge. Slikt ser jeg, sa hun. - Vil du se selv?

Hun tok fram et vakkert speil fra kjolelommen og vendte det mot meg. Hva tror du jeg fikk se?

Det var ingen trollunge der. Det var ei fin jente. Det var meg, men noe nytt la jeg merke til; Jeg hadde mørkerøde lepper, kinn som så gode ut å stryke på og øyne så dype som skogstjern. Det blinket lurt i dem. 
- Dette speilet er magisk, sa Huldra - Den du ser i speilet er den du virkelig er akkurat da. 
- Gerd er ei trollkjerring i dag, sa jeg.
Huldra nikket
- Ja, det er hun.
- Kan jeg få låne det speilet, spurte jeg.
- Du kan få det, svarte Huldra og rusket meg i håret. - Kom så viser jeg deg veien tilbake til barnehagen.
Så gikk vi. To huldre, en med hale og en uten, en liten og en stor. Huldra stod i skogbrynet og vinket helt til jeg nådde døra i barnehagen. Jeg vinket tilbake før jeg smatt inn.

Jeg stod i gangen en liten stund. Jeg holdt speilet bakpå ryggen. Så kom Gerd. Hun var sint
- Hvor har du vært, sa hun skarpt med knivstemmen sin. - Når du går slik og svimer blir du borte i skogen! Det var rett før vi måtte ringe politiet. Da hadde du angret på at du ikke fulgte med da vi var i skogen, tenker jeg. Har du fått deg en lærepenge nå?
- Ja det har jeg, svarte jeg rolig og så henne i øynene - Jeg har lært at du er en trollkjerring i dag!
Gerd holdt på å miste pusten. Jeg så hun fikk lyst til å riste meg. Hun lente seg mot meg, tok tak i skuldrene mine og oppdaget speilet.
- Det er ikke lekedag i d… så fikk hun se seg selv.
Hun ble med ett blek som et laken, hvinte, tok seg til ansiktet og forsvant inn på do. Der ble hun resten av dagen.

Da hun kom ut igjen dagen etter trengte jeg aldri mer danse hvis jeg ikke ville. Hvis jeg veltet et melkeglass eller knuste noe, kjeftet hun ikke. Trollkjerringa var ikke så skummel mer. Etter noen dager viste jeg henne speilet igjen. Det var ikke noe trollkjerring de lenger. Bare en litt blekere sjef med litt mer bustete hår. 

Og speilet... det henger på veggen i den barnehagen enda. Et slikt skulle alle barnehager hatt. 

Her er en sang attåt.

Huldrelåt

Huldra ropa til kjerringa i li
Høyrer du ikkje at bornet ditt skrik
Bornet ditt ligg og hungra
Koka graut og koka den godt
Aus den så opp i ein veanes kopp
Det gjer eg med mine
Sa huldra om borna sine.
(norsk tekst og folketone)

Huldra veit om kjærringa og mann
let borna få sova i mjukaste fang
og varma dei kalde henda.
Ho speide, ho voktar deg inderleg godt
Ser ho ein vaksen med troll i sin lått
Får ho møte skrømtet
Som ho i bringa gjøymte.
(min tekst med samme tone)



Tannalven Teo

Vi voksne skrøner fælt. Etter en saftig diskusjon over lunsjen i barnehagen, måtte en kontraskrøne til. Hvem er det egentlig som bytter tenner - tannalven eller tannfeen? 

Husker dere da førskolegruppa overnattet i barnehagen i fjor? Det har førskolebarna alltid gjort i denne barnehagen. En gang for noen år siden skjedde det noe jeg aldri vil glemme.

En av guttene mistet en tann. Vi la den i et glass med vann som vi plasserte ved siden av madrassen og soveposen hans. Så la de seg alle for å sove. Jeg var den voksne som skulle passe på dem den første delen av natta, så jeg måtte holde meg våken.

Barna sovnet en etter en. Det ble helt stille i barnehagen. Til slutt holdt jeg på å sovne også, men plutselig ble jeg vekket av tasselyder utenfor. Jeg så vinduet åpne seg og en liten fyr strevde seg over vinduskarmen og ramle inn. Jeg lå så stille jeg kunne. Han var så stor som til kneet mitt, han hadde grønne klær og bar en stor, tung sekk. Ørene var det visst ikke plass til inni toppluen. De stakk utenfor og hadde en annen form enn mine. De var spisse på toppen. Det måtte bare være en tannalv!

Ganske riktig, han listet seg over golvet – rett mot glasset med tannen i, slo armene rundt det og løftet det mot munnen. Så drakk han opp alt vannet – glugg, glugg, glugg! Deretter pirket han opp tannen og la den forsiktig i lommen sin, så åpnet han sekken og la to fine, blanke penger i glasset.

Jeg lå så stille som en mus.
- Nå har han gjort jobben sin og forsvinner vel like fort som han kom, tenkte jeg.
Men nei, han rettet seg opp og så seg omkring. Så fikk han øye på blomsterpotten ved det andre vinduet og strenet mot den med raske skritt. Hva var det nå han skulle?

Da han kom bort, åpnet han buksesmekken og tisset!
- Nei, slik oppfører man seg da ikke!
Jeg reiste meg opp og stilte meg bak han med armene i kors. Da han var ferdig dro han buksesmekken opp igjen. 
- Vi tisser ikke i blomsterpottene her i barnehagen!
Alven skvatt til.
- Du kunne brukt doen, sa jeg.
Alven klasket seg i pannen, så sukket han tungt
- Å nei, nå er jeg oppdaget også! - Unnskyld, med doer er farlige for små alver som meg – tenk om jeg ramlet oppi! Dessuten, planten har bare godt av det.

Jeg var klar til å kjefte denne alven huden full da jeg oppdaget det… Planten bak han strakte greinene sine ut, nye blader poppet fram og vakre blomster kom til syne. Aldri hadde den vært så vakker.

Jeg ble så glad over planten, men oppdaget snart at alven ikke var like opptatt av den. Han fikk et bedrøvet drag over ansiktet og satte seg tungt ned på sekken sin.
- Jeg heter forresten Teo, sa han og rakte meg en liten hånd.
Han sukket og jeg lurte på hvorfor han var så trist.
- Tannfeen – har du hørt om henne? Hun er ny her omkring. Hun flyr omkring på lette vinger som en rosa lerkefugl og vips – tryller litt her og tryller litt der. Hun trenger ikke engang dra på tunge sekker med penger eller krype under puter. Hun trenger heller ikke drikke opp tjue glass med vann hver natt. Er det noe rart jeg må tisse hele tiden? Hun bytter hundre tenner før jeg har rukket tre. Hun har tatt jobben min.

Jeg syntes litt synd på tannalven der han satt
- Kan du ikke snakke med henne og fortelle hva som plager deg, spurte jeg.
- Hun snakker bare engelsk, sukket han – Jeg vil ikke mer, jeg slutter!
Han kastet fra seg sekken og trampet bestemt mot vinduet

Jeg likte den lille rare alven.
- Nei, du må ikke slutte, ropte jeg etter han. Kanskje det er bruk for deg selv om du ikke er like rask som tannfeen? Du kan ikke slutte med det du er best til!
- Jo da, det kan jeg!
- Hvis jeg var barn ville jeg synes det var stas at akkurat du kom byttet min tann og tisset i min blomsterpotte.
- Å?
- Det der kan ikke tannfeen, sa jeg og pekte på blomsten
- Nei, kanskje ikke, sa Teo med et skjevt smil.

Så lo han en trillende liten alvelatter
-Takk skal du ha, sa han, plukket opp sekken og gikk med lette steg mot vinduet. Han forsvant ut i natten like fort som han kom.

Hvis dere mister en tann, legger det i et glass med vann og ser penger der morgenen etter, har det kanskje vært en alv eller en eller tannfe der. Hvis blomstene i vinduskarmen ser ekstra friske ut, tror jeg dere vet nøyaktig hvem av dem som har vært der.



Nøkkerittet

Det var en sen, sen kveld. Det var midtsommer og natten ble ikke så svart. Jeg stod på verandaen og kikket mot skogen. Den var så vakker akkurat denne kvelden. Kanskje skulle jeg ta på meg spaserskoene og ta en tur innover den gamle stien mot mørkevannet – den jeg ikke har gått på siden jeg var liten? Det var som om skogen ville at jeg skulle komme akkurat i kveld.

Jeg tok skoene på og fant stien. Det var lenge siden noen hadde tråkket på den. Busker, lyng og mose dekket det gamle tråkket, men fremdeles så jeg hvor føttene skulle gå. Jeg satte den ene foten foran den andre og kom lenger og lenger inn i skogen. Med ett kom jeg på at jeg ikke helt visste hva jeg hadde der å gjøre så seint på kvelden. Jeg skulle ha vært i seng for lenge siden. Jeg snudde meg for å ta fatt på veien hjem. Men stien var ikke like tydelig fra denne kanten. Jeg forsøkte å finne veien tilbake, men det var helt umulig. Hadde jeg gått meg vill?
- Jeg finner sikkert stien i morgen når det blir lyst, tenkte jeg.
Jeg la meg ned for å samle krefter. Jeg kjente meg plutselig trøtt og tung. Så sovnet jeg der i mosen.

Jeg vet ikke riktig hvor lenge jeg sov, men da jeg våknet var det lett tåke rundt meg og et vakkert hvitt lys førte blikket mitt mot seg. Der, midt i lyset stod den vakreste, hvite hest du kan tenke deg. Den var rolig og så like snill og vennlig ut som en kopp kakao med krem.  Jeg tenkte at hvis jeg setter meg på den kan jeg ri hjem. Da finner vi veien sammen på et blunk.

Jeg reiste meg og gikk nærmere. Hesten stod like stille og ventet på meg. Den må være tam, tenkte jeg og strøk den over manen. Den var varm og pelsen glinset som sølv i måneskinnet. Jeg tok fatt i manen og svingte meg opp på ryggen dens.

Plutselig kjente jeg noen som dro meg hardt i foten. Jeg snudde meg og der stod en skikkelse jeg har møtt før. Hun hadde mørkegrønn kjole, ravnsvart hår og øyne så mørke og dype som skogstjern og hale. Det var Huldra!
- Kom deg av, sa hun. - Det er Nøkken. Han vil fange dra deg ned i Mørkevannet og fange deg for alltid. Hun rakk ikke si mer før hesten reiste seg på to bein og satte av gårde med meg på. Det gikk i en slik fart at det var farlig å hoppe av. Vi for over tuer, stokk og stein. Bak meg hørte jeg Huldra rope:

Alle skogens ville vesener
Alver, tusser, troll og Æser
I kveld er Nøkken på menneskerov
Men denne gangen får han ikke lov!

Hesten sprang andre veien enn jeg kom. Jeg ble sikrere og sikrere på at vi var på vei mot Mørkevannet! Huldra måtte ha rett. Dette var ikke hvilken som helst hest. Det var Nøkken i forkledning.
- Stans, ropte jeg og dro i manen, men hesten stanset ikke.
Plutselig lo den og ropte med hes og frossen stemme:
- Meg kan ingen temme!

Da så jeg det – Mørkevannet, et stille skogstjern som gjemte mange hemmeligheter. Nå var jeg på vei til å bli en av dem. En hemmelighet som ingen noensinne vil finne. Dette var Nøkkens rike og han ville ha meg med. Jeg lukket øynene, bøyde hodet og ventet på at vannet skulle lukke seg over meg.

Rett før hesten skulle stupe ut i vannet hørte jeg et pust. Et iskaldt gufs av luft gjorde at jeg åpnet øynene igjen. Der fikk jeg øye på en liten, blå, grå og hvit skikkelse ved vannkanten. Han blåste iskald rimpust over vannet og det frøs til is på et blunk. Det var rimtussen jeg hjalp i vinter. Nå var han her for å hjelpe meg. Isen på vannet gjorde at Nøkken ikke klarte å dra meg med under overflaten. I hvert fall ikke med en gang. Takk Rimtusse!

Hesten skled bortover isen. Ustø som et rådyr falt han om og jeg ramlet av. Da jeg snudde meg så jeg hesten forandre seg. Den hvite pelsen ble først grå, hovene forsvant og ble til lange armer og en helt annen skikkelse kom til syne. Der stod den virkelige Nøkken. Han hadde krokete kropp, tjafsete hår fullt av slimete vasspest og bare ett øye i det store hodet. Han var den styggeste jeg har møtt i hele mitt liv. Det var som om blodet mitt stivnet bare av synet. Nøkken var snar og tok fatt i håret mitt. Så trampet han så det spraket i isen. Han hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Han ville ha meg med ned i sitt rike.

 - Nå biter jeg, tenkte jeg og grøsset ved tanken på å sette tennene i den sleipe kroppen. Men må man så må man. Jeg åpnet munnen og bet han i armen som en desperat hund. Ingenting skjedde. Han bare fortsatte å stampe med foten i isen. Han kjente ingenting, følte ikke tennene mine i det hele tatt selv om jeg bet aldri så mye. Han var like følelsesløs utenpå som inni.

Plutselig kom det en kongle susende og traff han i øyet. Det kjente han. Han brølte til og flere kongler kom susende. Da så jeg at i et tre like ved satt en skyggetusse med favnen full av ammunisjon. Han kastet kongler som et maskingevær. 
- Det er slik skyggetusser sier takk for hjelpen, tenkte jeg og kjente han straks igjen.
Det var den bustete tussen jeg hadde gredd fri for lus for noen år siden. Nå var han også kommet for å hjelpe. For en stund klarte han å holde Nøkken fra å ta meg med seg. Takk skyggetusse!

Men, etter noen minutter hadde ikke Skyggetussen flere kongler igjen. Nøkken fortsatte å trampe i isen. Plutselig spraket den truende… plask. Det ble et hull rett under foten hans.
- Nei, nå er det ute med meg, tenkte jeg.
Nøkken lo godt av synet av vannet som piplet opp, tok meg enda fastere i håret og skulle til å hoppe.

Da, med ett kom en plante slyngende over isen. Som en slange for den frem og surret seg rundt foten hans og holdt han i et fast grep. På land stod en Tannalv og tisset i buskene. Det var Teo.  Det var han som fikk planten til å vokse så raskt. Takk Teo. Kanskje var jeg reddet nå?

Plantene holdt nøkken like fast som han holdt meg. Så lenge vi stod slik på isen, kunne han ikke klare å dra meg med seg, men hva ville skje når isen smeltet? Dagen kom snart, det var sommer og ikke en sky på himmelen. Solen ville smelte isen på et blunk. Da ville vi likevel forsvinne i mørket, ned i vannet og bli slukt som en mus i ørnens mage. Borte for alltid.

Da begynte det å brake i skogen og et velkjent troll dukket opp. Det var trollet med hjertet som jeg hadde varmet i kakaoen min. Han satte seg på kne og de lange armene hans strakte seg mot Nøkkens krokete kropp. Han klemte de store fingrene sine om han og holdt han fast..
- Nå slipper du henne, brølte trollet. Ellers skal jeg lukke deg inne i mitt fjell og aldri slippe deg ut igjen, så får du selv kjenne hvordan det er å være fanget
Nøkken hveste tilbake:
- Aldri, aldri! Meg kan ingen temme.
Han strammet hånden rundt håret mitt. Det må ha vært vondt, men jeg glemte å kjenne etter for var det musikk jeg hørte i det fjerne? En vakker, vill felelåt kom nærmere og nærmere. Musikken kom med bekkevannet, fra fossen lengst inn i dalen. Det var Fossegrimen og fela mi!

Nøkken vred seg. Jo nærmere musikken kom, jo mer urolig ble han. Så kom Fossegrimen til syne i egen høye person. Han spilte villere og vakrere enn noensinne og snurret rundt på isen i vill dans. Nøkken brølte og slutt måtte han slippe taket i meg. Han måtte bruke begge hender for å holde seg for ørene. Likevel klarte han ikke stenge all lyden ute.

Nå så jeg det var bare en ting som kunne temme nøkken – det var fossegrimens felespill. Den sleipe kroppen begynte å gynge i takt, foten trampet og snart kastet han seg motvillig inn i dansen. Han styrte ikke kroppen sin selv. Det var det felespillet som gjorde. Ansiktet hans gjorde stygge grimaser, men den sleipe kroppen spratt snart rundt og gjorde piruetter som en ballerina på isen. Nå var Nøkken beseiret. Han ble mer og mer sliten. Til slutt var han så utslitt og slapp som en vassen klut. Fossegrimen sluttet å spille og trollet løftet han som en uskikkelig dukke.

Nå kom de ut på isen kom alle sammen. Huldra som hadde løpt etter oss, rimtussen, skyggetussen, tannalven og fossegrimen. De stilte seg ved siden av meg og så opp på Nøkken i Trollets hånd. Huldra pekte hardt på Nøkken der han hang i trollet sitt grep.
- Dette gjør du ikke igjen, sa hun. Den bestemte stemmen skar gjennom luften som en pil og traff Nøkken så han måtte se ned i bakken. Hun fortsatte:

- Mennesker hører også skogen til. Vi har ingen rett til å fange dem. De har makt til å fjerne skogen, brenne trærne, slette den med jorden og bygge hus her i stedet. Da hadde tjernet ditt, hjemmet blitt drikkevann til grisene deres. Bare vetter som er kalde i hjertet og dumme i hodet gjør slik som du. Skam deg! Forsvinn ned i dypet ditt og vis deg aldri mer. Prøver du deg igjen skal vi, alle skogens vetter, sørge for at du forsvinner fra skogen også.

Nøkken mumlet surt, armene hang slapt langsmed siden. Trollet stappet han ned i hullet i isen. Det kom bare et lite plopp fra vannet før han forvant med et sukk.

Nå var jeg fri! Jeg klemte dem alle og takket så mye. Uten dem hadde jeg sett verden fra bunnen av et tjern for alltid. Trollet løftet meg og jeg nå så jeg verden fra hodet til et troll med varmt hjerte isteden. Det var mye bedre. Jeg så over alle tretoppene og så huset mitt på andre siden av skogen. Trollet bar meg hjem og satte meg varsomt på verandaen før han vinket og skyndte seg hjem før sola stod opp. 

Om morgenen smeltet sola isen på Mørkevannet. Ingen har sett Nøkken etter dette og ingen vil heller noensinne se han igjen. Skogen har vært vennlig mot alle mennesker siden – store som små. Og tar du deg en tur vil du kanskje oppdage en hale bakom trærne, et par vennlige øyne som ser på deg, høre bekken spille eller få en kongle i hodet. Da vet du hvem det er og de er ikke farlige, så lenge du går varsomt i skogen deres.

News


Arkiv



Design by In Obscuro