Norske folkeeventyr

Her finner du disse eventyrene:

* Askeladden og kongsdøtrene i Berget det blå
- eventyret og ideer til formidling

* Gutten som gikk til Nordavinden
- eventyret og ideer til formidling

* Dukken i gresset
- eventyret og ide til formidling

* Tommeliten


Askeladden og kongsdøtrene i Berget det blå

             

Det var en gang en konge og en dronning som hadde ønsket seg så veldig barn. En dag møtte kongen en gammel kone som han snakket så vennlig med. Hun sa han skulle få tre døtre, men han måtte ikke la dem se himmelen før de alle var fylt 15 år.

Tre år etter hadde de fått de tre døtrene. Den eldste var snill, den mellomste snill og vakker. Den siste både snill, vakker og klok.

Dagen før den yngste skulle fylle 15 år ville de ut og se himmelen de hadde hørt så mye om. Det var en vakker dag og de hørte fuglene synge der ute. De gikk til vakten og han synes så synd på dem at de fikk slippe ut.

Da de var kommet ut i hagen kom et svært troll og fanget dem. Han tok de med inn i Berget det blå.

Det ble stor sorg i landet. Kongen og dronningen satte opp en belønning til de som ville finne dem. De skulle få så mye gull og sølv de ville ha og i tillegg skulle de få gifte seg med den prinsessen de ønsket.

Det bodde tre brødre der i nærheten. Det var Per, Pål og Espen Askeladd. Da de hørte om prinsessene og finnelønnen ville de alle forsøke å redde kongsdøtrene.

De la i vei alle tre. De tok en sti som førte dem lengre og lengre inn i skogen. Da det mørknet kom de til en hytte i skogen. Der sov de den natten, men morgenen etter var de så sultne. Espen og Pål gikk for å jakte. Per ble igjen. Da de kom tilbake hadde Per fått et skikkelig blått øye. Han fortalte at mens de var borte hadde det kommet en gammel, krokete kar og bedt om litt penger. Per hadde git ham en krone, men han mistet den i golvet. Da Per ville plukke den opp slo gamlingen han i øyet og gikk derifra.

Pål lo seg skakk, skjøv de andre ut døren og ba dem gå på jakt mens han skulle passe huset. Da de var gått skjedde nøyaktig det samme. Den gamle karen banket på fikk en krone og gav Pål et blått øye.

Til slutt ville Espen Askeladd også passe huset. De to brødrene lo godt og lenge. Dette ville aldri gå bra, men de gikk til slutt.

Da de hadde gått banket det på døren. Det var den gamle karen igjen
- Har du litt penger til en gammel stakkar
- Nei, penger har jeg aldri hatt, men kom inn så skal du få litt mat så snart den er ferdig, sa Askeladden
Det likte den gamle å høre. Han spiste seg god og mett og da han skulle gå bukket han dypt og hvisket Askeladden i øret hvor han kunne finne inngangen til Berget det blå.

Da brødrene kom tilbake fortalte Askeladden dem alt sammen. De ble så glade - nesten som om de hadde funnet prinsessene allerede.

De spiste og gikk videre mot berget. Nesten fremme fikk de øye på en firkantet torvtue. Den gamle karen hadde sagt at under den ville de finne inngangen. De løftet vekk mosen og fikk se et dypt hull. Hverken Per eller Pål våget seg ned. De mente det var best lillebroren fikk prøve. De festet et tau om livet hans og firte han ned.

Der nede gikk han inn i en annen verden. Det var enger, gress og himmel. I det fjerne så han et vakkert slott og dit gikk han. Han krøp inn et vindu, klatret opp en trapp og stod plutselig i prinsessenes rom.

De ble så forskrekket da de så ham
- Hva gjør du her, spurte den eldste.
- Jeg er kommer for å redde dere, sa Askeladden
- Er du tullerusk, sa den mellomste. - Trollet kommer snart hjem. Han vil lukte deg og da er det ute med oss alle
- Jeg vet hva vi gjør, sa den yngste - Vi kan klare å lure ham. Vi sier det kom en kråke med et menneskebein i nebbet. Så pjusker vi trollet i håret, slik som han liker så godt. Da roer han seg. Når han har sovnet tar Askeladden sverdet i kroken der og hogger hodet av ham.

Det tok ikke lange stunden før trollet kom trampende - stor, svær og farlig. Han ropte:
- Det lukter menneskeblod her!
- Det var bare kråka som kom med et bein, svarte prinsessene.
 i kor. - Sett deg ned så skal vi pjuske deg litt i håret.
Trollet gjorde som de sa og da han hadde sovnet, hoppet Askeladden fram fra gjemmestedet sitt og hugde hodet av ham.

Kongsdøtrene var fri. De sprang mot hullet Askeladden var kommet ned gjennom og han hjalp de alle opp. Per og Pål dro prinsessene opp av hullet en etter en, men da alle var kommet opp stengte de hulen med en stor stein. Askeladden lot de være igjen.

Da de kom tilbake til kongen var det jubel og fest. Per og Pål sa at de hadde reddet prinsessene. De ville gifte seg med de to eldste døtrene.
De to eldste hadde ikke lyst, men kongen hadde allerede lovet dem bort. De turte ikke si ham imot.

Nå ble det stelt i stand til bryllupsfest. Imens gikk Askeladden alene nede i den andre verden. Han gikk tilbake til slottet og vandret fra rom til rom. Han så på alle de vakre tingene og fant en gullnøkkel. Ikke lenge etter fant han en kiste. Nøkkelen passet og Askeladden tittet oppi. Der lå det en fløyte. Han blåste i den og snart landet en gullørn ved hans side.

Gullørnen bad om litt kjøttmat. Askaladden fant det til han og ørnen bukket takknemlig. Nå hadde den fått nye krefter. Han bad Askeladden sette seg på ryggen hans så skulle ørnen fly han hjem. Med ørnekreftene kom de seg ut av hullet og landet nær kongsgården.

I kongsgåren var alle pyntet til bryllup. Men akkurat i det prinsessene skulle få på seg ringene tro Askeladden fram.
- Disse to er ikke det de gir seg ut for å være. Det var jeg som reddet prinsessene!
Kongen trodde ikke på han. Da tro den yngste prinsessen fram
- Han har rett. Det var Askeladden som reddet oss!
Kongen kunne ikke annet enn å tro sin yngste datter.

Per og Pål listet seg vekk, men Askeladden blåste i fløyta og ørnen kom flygende. Han plukket de to brødrene opp og fløy avsted med dem begge.

Askeladden fikk gifte seg med den prinsessen han likte best. Det var selvsagt den yngste. Hun som var både snill, vakker og klok. Til alt hell ville hun også ha han.

Så levde de lykkelig alle sine dager...


Ideer til formidling av eventyret:

Dette eventyret egner seg godt som muntlig fortelling. Trenger man fortellerrekvisitter kan tre kroner i ulik størrelse være en ide.

 
Pyntepotter kjøpt på plantasjen ble fine kroner. Ved hjelp av fine bånd, noen perler og en limpistol ble de adskillig mer eventyrlige...

Hvis man vil gjøre litt stas på fortelleren kan  hun/han f.eks. sitte på en kongepyntet stol. Det kan også være selveste Askeladden selv som kommer og forteller.

En gullnøkkel og en fløyte kan også gi fortellingen spenning. Hva om dere blåste i den og gullørnen faktisk kom til dere. Det hadde vært noe i samlingsstunden!(Fuglen kan være en håndukke eller en voksen i rolle - med vaskehansker på føttene og gullstoff over ryggen - tenke å få sitte på ryggen til en slik eller gi den havrefras fra hånden)

Eventyret kan også  lages som figurteater: Finn to kasser og en krakk e.l.. La en være kongsgård, en hytte og krakken et blått berg. Gjør dem fine ved hjelp av stoffer. Legg stoffet på krakken slik at det blir en hule under. Til å spille rollene kan dere bruke figurer eller dukker. Fuglen kan f. eks være en hånddukke (trenger ikke være en ørn)  

Eventyret kan dessuten dramatiseres eller lekes. Bjørg Mykles metode "Stasjonslek" er ypperlig å bruke her. Den går ut på å lage ulike rom på avdelingen som stemmer med stedene/stasjonene i eventyret (Kongsgård, hytte, berget med trollet) Man tilfører rekvisitter og utstyr slik at alle stedene ser spennende ut å være på. Så diskuterer man med barna hva som kan foregå på hvert sted og hvem som kan bo der, så fordeler man roller  og leker. 

Stasjonslek er en frodig metode der barna ikke trenger følge hovedpersonen hele veien. De er med på sin del og leker på og mellom stasjonene.

(metoden er avhengig av at barna har hørt eventyret noen ganger først)

Avslutt gjerne denne seansen med et bryllup. Da kan lunsjen være bryllupsmiddagen og være en del av leken.




Gutten som gikk til Nordavinden

Det var en gang en gutt som bodde sammen med sin mor. De var svært fattige. En dag bad moren han om å gå til stabburet og hente det siste de hadde av melet for hun skulle lage brød.

Gutten gjorde som moren sa, men da han stod på stabburdstrappa kom Nordavinden feiende og tok med seg melet. Gutten ble fortvilet. Han sprang inn til sin mor og fortalte hva som hadde skjedd. Sammen fant de ut at gutten måtte gå til Nordavinden og få melet tilbake.

Gutten la i vei og på ettermiddagen var han kommet helt fram til Nordavindens palass. Han banket på den iskalde døra og Nordavinden åpnet. (finn din beskrivelse av hvordan han så ut) Gutten fikk komme inn

- Hva bringer deg til disse kanter, sa Nordavinden
- Du tok melet mitt, sa gutten - Det vil jeg ha tilbake!
- Det kan du nok ikke få for det er spredd over alle vinder, men du kan få noe annet.

Nordavinden fant fram en vakker duk og sa:
- Se på denne du. Det er en magisk duk, se nå... "Duk, duk, bre deg ut med allverdens kosteligste retter!"

Han la duken på bordet og vips.... allverdens retter sto der, akkurat som Nordavinden hadde sagt.

Gutten takket for duken og gikk glad og lykkelig  hjemover. Det begynte og bli mørkt, så gutten forstod han måtte overnatte på vertshuset. Der tok han inn. Han ble møtt av eieren. Han ville ha betaling, men det hadde ikke gutten. Han åpnet isteden duken, sa trylleordene  og lot eieren spise seg god og mett.

- En slik duk skulle jeg gjerne hatt, tenkte eieren som var litt av en sleiping

Da gutten hadde sovnet snek vertshuseieren seg inn og byttet duken mot en helt lik.

Da gutten kom hjem bredde han duken på stuebordet og sa:
- "Duk bre det ut med allverdens kosteligste retter!"

Ingenting hendte og moren ble fortvilet. Gutten måtte derfor gå tilbake til Nordavinden for å klage.

Da Nordavinden åpnet for andre gang ble han svært overrasket
- Duken virker ikke, sa gutten. - Jeg må få noe annet

Nordavinden hentet da ei geit.
- Denne geita er magisk, sa Nordavinden. Den skiter gullpenger! Du må bare si "Bukk, skit gull!"
Geitbukken skeit gullklumper i samme sekund. Nå skulle gutten og moren aldri bli fattige mer.

På vei tilbake ble det noe en gang mørkt og gutten måtte overnatte på vertshuset. Eieren ville som vanlig ha penger, men gutten tilbød noe enda bedre - gullklumper fra geita si. Han sa
- "Bukk skit gull!" og geita skeit tre fine klumper som gutten kunne betale med

Da gutten la seg for å sove, snek eieren seg inn og stjal geita. Han byttet den mot en vanlig som var helt lik

Dagen etter gikk gutten lykkelig hjem. Han dro geita inn på stuegolvet
- Se her mor. Nå skal vi aldri være fattige mer. Bukk skit gull! Geita skeit, men det var ikke gull. Rattatatata - den la fra seg fine perler med helt vanlig geitebæsj på stuegolvet.

Da ble moren sint og sendte gutten straks tilbake til Nordavinden

På veien dit måtte gutten tenke seg om. Han hadde begynt å lure på om vertshuseieren var en tyv

Han kom fram til Nordavinden og denne gangen fikk han en stokk. Hvis man sa
- "Stokk, stokk, slå til du blir blå!" så gjorde den det. For å få den til å slutte var det nok å klappe tre ganger 

Det passet gutten bra. Nå skulle vertshuseieren få. Gutten kom fram og ville overnatte. Han sa han kunne vise stokken og hva den kunne når morgenen kom. Vertshuseieren var helt sikker på at dette også var en ting som kunne gjøre han enda rikere. Han sa det var greit. Gutten skulle få sove der likevel. 

Gutten la seg til å sove. Etter en kort stund kom vertshuseieren listende inn. Han hadde en helt maken stokk under armen. Akkurat i det han skulle bytte spratt gutten opp og sa:

- "stokk, stokk, slå til han blir blå!"

Det gjorde stokken. Eieren skrek og bar seg. Han tryglet og ba om at den skulle slutte. Gutten fikk han til å love at hvis han fikk den magiske duken og geita tilbake, ville han be stokken og å slutte å slå. Vertshuseieren lovte og gutten klappet tre ganger.

Stokken falt til ro og eieren måtte gi tilbake de magiske gavene

Da gutten kom hjem viste han moren de flotte gavene. Hun klemte sønnen sin. Så hadde de fest og levde lykkelig alle sine dager.



Her er noen ideer til formidling av dette eventyret:

Figurteater  
Sett opp to kasser ved siden av hverandre og en på langs (Slik at denne blir litt høyere enn de to andre. Har du ikke kasser gjør krakker samme nytten) Legg stoff i tre ulike farger over. Disse skal utgjøre spillstedene i eventyret (Hjemme, vertshuset og hos Nordavinden) De kan gjøres spennende med f. eks dukkehusmøbler, silkesjal, lysslynger o.l. Finn fire dukker - en gutt, en mamma, en vertshuseier og en Nordavind. (Jeg kler om pyntenissene fra julekassen og bruker dem)
To like stoffstykker kan bli duker. Den ene limer du dukkehusmat, kopper og fat på. (Kan kjøpes eller lages i cernit elller fimoleire) Geita har dere kanskje allerede (Kan lånes fra bukkene bruse) og en pinne duger som stokk.



Da kan du spille teateret. Husk å se på dukkene når du spiller - da gjør barna det også. Du kan variere mellom å være forteller  (Da ser du opp) og lage bevegelser og stemmer med dukkene.


Stasjonslek
Når barna er kjent med eventyret kan man leke det i en stasjonslek.(Metode beskrevet og utviklet av Bjørg Mykle "Dukkenes magi") Da samles vi først til samling og snakker om de stedene/stasjonene eventyret foregår. Vi lurer på hvem som kan bo på de enkelte stedene, hva de gjør der og så videre. Deretter forteller vi at vi skal leke eventyret. De får velge roller og det stedet de vil høre til. (Hjemme, Nordavinden eller vertshuset)Hver gruppe får en kasse med stoffer, rekvisitter og utstyr de kan skape sitt spillsted med.  Stedene kan være tre ulike rom på avdelignen eller tre kroker i samme rom. Så setter vi i gang, pynter og begynner leken. Ved et signal (Eks en liten bjelle) starter eventyret.

Dette er en metode som mange synes er uvant. Det er ikke en dramatisering eller et teaterstykke. Barna vandrer litt fram og tilbake, sysler med sitt og får hovedpersonen innom med jevne mellomrom.
Man kan velge å følge hovedpersonen et stykke eller fortsette å mate katten. Det blir frodig, myldrete og veldig, veldig morsomt.

(Pass bare på at de voksne tar de mest upopulære rollene. Det er lurt å være en voksen på hvert sted)

En gang vi lekte dette trengte vi en frivillig geit. Styreren på kontoret tok jobben. Hun la et saueskinn på ryggen. Til gullklumper sprayet vi noen steiner, til skit fant vi noen svisker. Det første som ble fortalt da barna ble hentet var "Mamma, mamma. I dag skeit styreren på golvet!"

Dukken i gresset


Det var en gang en konge som hadde syv sønner. Den yngste av dem het Espen Askeladd. En dag syntes kongen det var på tide de dro sammen ut i verden for å finne seg noen å gifte seg med. Prinsesser ville de ha alle sammen, så de klappet i hendene av ren begeistring. Men kongen var streng. De var prinser og måtte ikke finne seg noen hvem som helst å gifte seg med. For å være bra nok for en prins måtte hun kunne spinne, veve og sy en skjorte til dem på en dag.

Så red de sammen ut i verden på hver sin hest. De gikk bare et lite stykke før brødrene sa til Askeladden at han ikke fikk være med lengre. Askeladden ble så fortvilet og lei seg, men de red videre uten han. Han steg ned av hesten, satte seg i gresset og gråt. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en nydelig pike. Men hun var like ørende liten som ei dukke. Hun gikk bort og ba ham om å bøye seg ned til henne. 

Da han hadde kommet der hun var, så han at hun var så deilig og pyntet. Han likte henne med en gang.  Hun ville vite hvorfor han var så lei seg og Askeladden fortalte at kongen hadde sendt dem ut i verden for å finne hver sin kone som kunne lage en skjorte til han på bare en dag. Han syntes dukken i gresset var så fin at han spurte henne like gjerne: “Vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger,". Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.

Askeladden reiste hjem til kongen med den bittelille skjorten.  Da han kom fram med den var de andre prinsene også tilbake. De holdt på å le seg i hjel da de så den lille skjorten. Kongen sa likevel at han skulle gifte seg med piken i gresset.

Askeladden reiste lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men det ville hun ikke. Hun ville heller sitte og kjøre i en sølvskje. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus

Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der veltet plutselig skjeen og den lille dukken falt i vannet. Askeladden ble så redd. Han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen.  Med ett rørte det seg i vannet og opp kom dukken, men nå var hun blitt like stor som et voksent menneske og enda finere enn før. Askeladden lot henne sitte fremst på hesten, så red de hjem til slottet

Da Askeladden kom hjem ble brødrene forundret. Askeladdens kjæreste var den vakreste av dem alle. Selv hadde de bare funnet noen stygge, slemme, trollete kjerringer å gifte seg med. Så ble det bryllup og er ikke Askeladden og prinsessen døde, lever de lykkelige enda.


Ideer til formidling av eventyret:

Lær eventyret så du kan fortelle det med egne ord. Så gjør du klar til en magisk eventyrstund.

Gjør rommet mørkt. Sett på vakker musikk og kom inn med en lykt. Lykten blir som et titteskap som pirrer nysgjerrigheten. I taket av lykten har du festet ledlys slik at det som er i den blir lyst opp (Du kan f.eks bruke lyset fra en hodelykt og feste den i taket .ed pistollim eller dobbeltsidig tape) Inni lykten har du noe fra eventyret: Kanskje den lille piken under en mosetust, den bitte lille genseren, eller jenta i sin vogn (Som på bildet)

Vis tingen og fortell eventyret.

Når eventyret er slutt lukker du tingen inn igjen i lykten.

  

Lyset er kjøpt på Clas ohlsson (75,-) De har ikke ledning og går på batteri. I min lykt har jeg festet to av disse i taket.



Figuren her er satt sammen av en dukke fra legokassen, en sølvskje med pistollimte legohjul , ståltråd og to hvite mus. Musene et nålefiltet ull, men man kan også bruke trekkoppmus eller mus fra kattelekehyllen i dyrebutikken.



Tommeliten


 
Det var engang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.

Han var en sjarmerende , liten mann og en mester i å gjemme seg

Da han var blitt voksen, sa mor hans at han burde ta seg en tur til slottet. Prinsessen var på leit etter en passende mann hun kunne gifte seg med. 

De salet opp hesten og moren satte lille Tommeliten på fanget. Da de hadde reist et stykke ble plutselig Tommeliten borte. Moren kunne ikke finne ham igjen.

- Pip, pip, sa det i manen til hesten. Der var det han hadde gjemt seg, den luringen.

Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte, men borte var han.

- Pip, pip! sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. -- - Pip, pip, her er jeg da! sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Nå måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere.

Da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen. Moren hun lette og lette og ropte på ham, men borte var han og borte ble han

- Pip, pip, her er jeg da! sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. 

- Pip, her er jeg!

Han og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i vesken sin. Hun visste ingen annen råd, for hun var så redd han plutselig skulle bli helt borte.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten mann, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle spise bryllupsmiddag satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen. Men da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp og prinsessen måtte løfte han opp til bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen, men så kom det inn et stort grautfat. Han var altfor liten til å rekke opp til den. Prinsessen måtte løfte han opp til kanten. Det var et smørøye midt uti fatet. Det kunne han ikke rekke. Han akte seg ut på sleiva, men rett som det var, kom prinsessen borti sleiva og plopp. Der ble Tommeliten borte i smøret.

Tror dere de fant han igjen?

(- Titt, titt her er jeg! Han kan jo dukke opp igjen hvor som helst)



Flere kjente og ukjente eventyr kan men finne på nettet - se f.eks disse sidene: Eventyr fablar og segner eller Hildes hjørne
eller denne bloggen: Eventyrlige historier

News


Arkiv



Design by In Obscuro