20-09-2012
Å lese lek for å forstå den

Noe av det viktigste i et godt barneliv er å få fordype seg i lek. Å leke, leke og leke er en drivkraft alle barn har - en drift til å skape verdener i sandkassa, brumme med biler over broen, kle seg i kappe og krone, klatre til topps i treet og ile ned rutsjebanen som en supermann på viktig oppdrag.

Det finnes mange former for lek. Forskere og pedagoger har katalogisert og satt navn på dem alle - rollelek, projisert lek, tumlelek, konstruksjonslek ... For barna er betegnelsene ikke så viktige. Uansett hva de leker er det de samme kraften som driver barna - lysten til å være i lek.



Mange har forsøkt å formulere hva lek er. Den beste jeg har funnet tilhører en ledende forkjemper for lekens vilkår, lekearbeider (Playworker) Marc Armitage. Han sier lek er:

“what children and young people do when they follow their own ideas and interests in their own way and for their own reasons”.

I lek kan de knytte vennskap, kommunisere, bearbeide opplevelser og lære om seg selv og verden. Derfor er det bred pedagogisk enighet leken må vernes om og få best mulige vilkår. Vi vet den er viktig for barnas framtid, for læring og utvikling, men når vi ser de konsentrerte minene som samles over en vollgrav i sandkassa forstår vi også hvor viktig den er for barna akkurat her og nå. De leker ikke for å lære, men for å være - være i vennskap, være i naturen, være i utforskningen, være i livet. Å få leke gir livslyst her og nå - uten livslyst lærer barna ingenting.  

Foreldre, pedagoger og andre voksne som gir omsorg har stor betydning for hvor gode muligheter barna får til leke. Da trenger de kloke lekevoksne som forstår kompleksiteten i deres prosjekt og forstår sin rolle.

En måte å forstå leken på er å se den som en fortelling. For meg gikk det opp et lys da Widar Aspeli viste denne sammenhengen i boka "Fortell, fortell!" (Ped. forum 1996) Siden har jeg funnet flere som belyser dette, blant annet den danske psykolog Vicky June Sieling (Børns fortællinger, Hans Reitzels forlag, 2010) Med denne måten å se leken på forstod jeg bedre hva som stor på spill for barna, hvordan voksne kan hjelpe og støtte, videreutvikle og skape et rikt lekemiljø. Gode voksne i barnehagen kan lese leken som om den var en fortelling. Først da er de i stand til å se hvordan de kan hjelpe barna å utvikle den. Denne måten å tenke om lek vil jeg derfor dele her: 

Hvis man skal lage en spenningskurve over lekens handling er den svært lik kurven i en spennende fortelling. Når man setter seg i sofaen med en god roman er det som om man åpner første kapittel i en lek. Den samme spenningskurven finner vi i alle former for lek - om de bygger et tårn, lager en demning eller leker med dinosaurer. I eksempelet nedenfor skal vi se slektskapet mellom leken og fortellingen ved å følge en rollelek. Der ser vi tydelig hvor lik spenningskurven er.



Anslag: 
Et barn kommer med et forslag til lek. "I dag vil jeg leke ridder!" En annen forsetter "Det vil jeg og!" Så er de i gang med første kapittel. 

Denne fasen er som når vi setter oss ned med en bok. Man studerer omslaget og åpner første side. Her finner man ut hvem som er hovedpersonen og begynner så smått og se sammenhengen personen befinner seg i.

Utdypning:
Barna finner så ut hvem som skal være med i leken, hvor de skal leke og hvilke remedier de trenger. Kanskje trenger heltene både kapper, kjepphester og sverd? Skal borgen bygges under trappa, eller oppå bordet?

I romanen blar man seg videre. Man finner ut mer om andre karakterer som er med. Man ser for seg utseende, klær og plasserer hovedpersonen i en sammenheng.

Forhandling/enighet:
Barna går enda dypere og diskuterer miljøet leken er i. De finner ut hvordan rollene skal snakke og oppføre seg. Her forhandles det for harde livet for alle har ideer og oppfatninger om hvordan leken kan se ut. Kanskje finner de også på en fare som truer i det fjerne - en drage med lysende øyne ildsprutende gap! De forsøker seg fram og begynner så smått å leke en handling.

I din roman er du nå kommet dypere inn i boka. Man kjenner miljøet handlingen foregår i, tidsepoke og rom. I denne fasen aksepterer man betingelsene for fortellingen. "Tror" man på den og velger å følge den videre eller legger man den fra seg? Kanskje begynner man også å ane farer som truer og utfordringer bygge seg opp.

The point of no return:
Fra dette punktet stuper barna ut i leken med hele seg. Herfra kan leken for enkelte betegnes som en tilstand. De er i leken. Dypt konsentrert. Oppslukt av øyeblikket. Handlingen veksler i intensitet fra bris til kuling og tilbake igjen. Noen har sans for det dramatiske og avanserer til handling i full storm. De møter dragen, kjemper, står til knes i kvikksand, reiser seg og kjemper videre. Fantasi og virkelighet glir over i hverandre. Nå glemmer barna seg selv. De faller i staver, blir bergtatt og trollbundet. Jeg er sikker på at om man hadde festet elektroder til et lekende barns hode i denne fasen, hadde man sett at hjernen glødet. Hvis noen stopper leken her blir det spetakkel. Da blir helten forlatt ute på slettende og vi får aldri vite hvordan det går.

Det er på dette punktet man kan bli virkelig grepet av fortellingen i boka. Man blir bergtatt av innholdet, glemmer seg selv, mat må vente, dogåing tar man seg knapt nok tid til. Via romanen flyr man videre på fantasiens vinger. Ordene danner en uutholdelig spennende film i hodet. Spenningen stiger. Hvis noen tar boka og nekter oss å lese videre ville vi protestert.

Spenningstopp:
I leken gaper nå dragen og viser sine grufulle tenner. Tapre riddere drar sverdet og gir den... AAAHhh... nådestøtet. 

Romanen føren den indre filmen inn i siste spennende del. Det er nesten som om man lever med hovedpersonen. Noen fortellinger griper så sterkt at det kjennes ut som om du er han /henne. Så utløses spenningen i en endelig finale. 

Vi puster ut:
Leken daler. Barna puster ut. De er fylt av en opplevelse av å ha vært i eventyret sammen - og vunnet vennskap, tilhørighet og halve kongeriket. Dragen er død... inntil videre...

Denne fasen er som når man leser de siste strofene i romanen. Pulsen synker. Fortellingen rundes av og man lukker boken. Hva er man fylt med i dette øyeblikket? Når man har vært inne i en bok på denne måten kjenner man seg litt anderledes og formet etterpå. Noen nye tanker er tenkt og en liten del av en er ny. 

Hvis man ikke kan relatere seg til å bli grepet av en roman, kan det å bli grepet av en film følge samme kurve og ha like engasjerende effekt på oss.



Hvilken betydning kan slektskapet mellom leken og fortellingen ha for oss i barnehagen og hjemme?

1) Det blir tydelig at leken er et mål i seg selv

Ingen ville rigget seg til i godstolen med en roman eller med en film for å lære matematikk eller prososial læring. Man vil lese og følge handlingen for opplevelsen sin del. Opplevelsen av fortellingen er et mål i seg selv. At læring foregår kan ikke utelukkes, men hva man opplever og lærer er opp til leseren.

Når vi forstår lek på samme måten blir det tydelig og selvsagt at den er et mål i seg selv for barna, men at læring foregår kan ikke utelukkes. Vi voksne kan derfor ikke hoppe inn og manipulere leken ivrig i "pedagogisk riktige retninger". Det er som om din mor skulle blande seg inn i handlingen i boka, telle trekanter, plukke handlingen fra hverandre og fortelle hva som burde hendt i steden. Da ville man mistet interessen for boka og kanskje funnet perlebrettet i steden?

Voksne må derfor være varsomme. Selv om vi har de beste hensikter kan det være vi kveler den allerede i starten ved å styre den i de retninger vi ønsker. Vi kan komme med innspill, hjelpe barna å utdype og utvide karakterer og handling, men aldri bruke den som et instrument for å oppnå en lang liste med læringsmål.


  
2) Tid til lek blir vesentlig
 
Både i barnehagen og hjemme er dagen full av gjøremål. I en institusjon som barnehagen er det samlingsstund, måltid, håndvask, stell... Hjemme er det middag, ballett, fotballtrening og så videre. Faktum er at dagens barn ofte blir avbrutt før de kommer til "The point of no return". Det tar tid å forhandle, diskutere og prøve ut rollene. Den medrivende følelsen de får når de blir bergtatt av leken får mange ikke oppleve. De blir avbrutt før de setter utfor, leker og lander. Da går de glipp av svevet som kan forme dem så det kiler i magen. 

Barna trenger tid for å fullføre en lek.

Dette betyr at vi må se på dagsrytmen vår, kan vi kutte ut noen moment for å gi bedre tid til lek?

Voksne som kan "lese" leken kan også endre litt på ritualer og rutiner for at barna skal kunne være i fasen der de er helt oppslukt litt lenger.
- Hvis en gruppe barn leker løver under bordet. Kan de få lunsjen servert som bytte i hulen sin?
- Hvis vi har barn på overnatting og de har bygget en fin hytte. Kan de få sove i den?
- Har de bygget noe flott... MÅ de egentlig rydde det opp eller kan det stå til seinere så barna kan ta tråden opp igjen og fortsette der de slapp?
- Hvis barna leker riddere og utetiden er der snart. Da kan en voksen banke på som kongens budbringer med et brev fra kong Arthur: "Det lusker en drage rundt i skogen utenfor borgen. Kan alle riddere med mot og styrke ta på seg rustning, kvesse sine sverd og stille til kamp?  (les om dragegørr og en annen lekeklok voksen her)

Vi er med å avgjøre om barna får skape medrivende lekeromaner eller mange påbegynte, men aldri fullførte noveller.


3) Viktig med bistand i forhandlingsfasen

Vi kan ofte høre barn i heftige debatter før og underveis i leken. Noen barn kommer seg ikke over denne fasen. Da trenger de hjelp. Lær dem ordene, "Ja, og så kan vi..." Det kommer de langt med. Da tar man imot andres forslag og bygger videre på dem med egne innspill. Hjelp dem å finne rollen som passer for dem og ta imot andres innspill.


4) Lekende løsninger når noen står utenfor

Det skjer ofte at et barn kommer for seint inn i leken, eller ikke tør bli med. Andre blir effektivt stengt ute. Hvorfor det skjer kan han mange årsaker. Det kan være at de som stenger andre ute har vært gjennom flere runder med forhandlinger først. Da beskytter de leken ved å stenge andre ute. Hvis vi da turer fram med "Jo, kom igjen... her skal alle leke med alle" er det som å insistere på at du må skrive en ny karakter i den mest spennende delen av romanen din. Det er ikke lett å akseptere nye karakterer i leken uten at ideen kommer fra en selv.

Det vi kan gjøre er å tenke "Hvordan kan jeg varsomt introdusere barn inn i en fortelling som allerede er i gang?" Du som voksen kan foreslå en karakter som kan bli en ressurs for fortellingen. To som leker mammaer trenger kanskje en trillepike av og til? Hvis det ikke går kan den voksne og barnet sette i gang en fortelling i nærheten. Man kan lage butikk, kaffebar eller helsestasjon. Da vil kanskje mammaene komme ut av husene sine og se at vår lek kan tilføre deres fortelling et interessant sidespor. 
  

5) Vi kan berike med utstyr, kostymer og rekvisitter

En viktig rolle vi voksne har er å være barnas rekvisittører. Vi må samle og legge tilgjengelig artefakter og kostymer som beriker leken. Ting som gir barna ideer til å utvide, endre og skape sine fortellinger. De trenger blant annet løse deler, kostymer og artefakter. (Trykk på hver - det er linker som gir ideer!)  I byggekroken må det være rikt utvalg av materiell. Duplo er ikke nok. Rør, hylster, lysslynger, plater og treklosser i ulik størrelse vil gi barna fler ideer til å skape.



Barna trenger ofte utstyr de kan skape hytter, rom og "baser" som avgrenser hvor deres lek foregår. Det kan hindre at andre barn forstyrrer handlingen og fortellingen bryter sammen. Barndomsforsker Jan Kampmann sa under konferansen "Lek for livet" (Nordiske impulser i Oslo 2012) at "barn er territoriale!". Det er derfor et problem når de bare har sveiselinjen i linoleumen å lage grenser med. De må ha puter, stoffer, hyller og bord hvis rommet er stort. Har barnehagen små rom til rådighet er det en fordel. Der de ikke har samme mulighetene må barna ha utstyr til å lage rom i rommet. 




6) Voksne lekepartnere

Voksne kan også bli med i lek. Vi kan bygge tårn, demninger, være pasient eller sjørøvere på de syv hav. Men, igjen... med varsomhet. Her gjelder det å støtte opp om barnas prosjekt



Butikklek er et eksempe på lek der de voksnes engasjement kan berike leken. Det er stas med kunder i alle aldre. 

Noen lekevoksne kan bli litt ivrige. En voksen som tar hovedrollen og tar hele showet kan føre leken inn i kapittel barna ikke ønsker eller har bedt om. Da er det den voksne som blir "fortelleren" ikke barnet. Man skal lage handling sammen, eller la barnet være regissør.



7) Bevissthet om å fortelle for og med barn

Når vi forteller eventyr og fortellinger for barn hjelper vi dem til å bli bedre lekere. De øver fantasien og får erfaring med å følge en handlingsrekkefølge fra begynnelse til slutt. Barn trenger dessuten referanser for å få ideer til lek - Det vil si kjennskap til historielinjer som flere har fått med seg. Det er derfor Sabeltann virker - han gir mange barn en sterk felles referanse. Når vi forteller for en gruppe barn, gir vi dem en felles referanser. Derfor skal vi lese for barn, formidle eventyr og gi dem mulighet til å skape indre bilder sammen som gruppe.



Når barn lager fortellinger øver de seg på å være forfattere og stole på sine egne ideer og fantasifulle krumspring. Det å leke med tanker sammen med barn gjør dem derfor til bedre lekere. Vi kan filosofere og fantasere... "Tenk om... vi fikk reise med luftballong til Afrika.... hva hadde vi sett og opplevd på reisen?

En annen ide er å lage en fortellerkrok der det sitter en voksen med nyspisset blyant og en bok med blanke ark. la barna sette seg der og fortelle mens du skriver. Det vil bli kø av forfattere og diktere i denne kroken!

(Flere ideer? Les "Lek en fortelling med meg!" i Verktøykassa 3 2012)

Følg med på nyhetene hos fantasifantasten. Det kommer fler ideer til hvordan voksne og barn kan bli gode fortellere og lekere sammen.

God lek!

News


Arkiv



Design by In Obscuro