01-02-2012
Ormekrona
- Tysk folkeeventyr


I min søken etter eventyr å fortelle for barna har jeg gjenoppdaget mange klassikere, men jeg har også dumpet bort i noen jeg aldri har hørt før. Jo mer man leter i eventyrenes verden, jo større blir den. Det er et hav av fabelaktige fortellinger der ute!

En kveld jeg satt og bladde på nettet dukket det opp et tysk eventyr som fikk meg til å bråstoppe. Den handlet om ei tjenestejente og et majestetisk dyr. Var det en sterk løve, en vakker hest eller en kronhjort? Neida, det var en godlynnet, hvit orm med krone - en kronorm! Som om ikke det var rart nok sang den vakrere enn en sangfugl!?! Jeg tror denne fortellingen kan vekke undring hos barna. Den gjorde hvertfall det hos meg. Vanligvis er ormer forbunnet med noe ondt, giftig og farlig, men her betyr den lykke.



Eventyret byr ellers på klassiske eventyrlige elementer: kontrast mellom fattig og rik, ondt og godt. Fremmedfrykt og fordommer møter raushet og vennlighet - og hvilke egenskaper besitter vår heltinne? Hun er selvsagt personen med de mest sympatiske trekkene. Moralen er like sterk her som i mange av våre folkeeventyr. Fra barnas ståsted er fortelling mye bedre enn forklaring. Denne og andre eventyr får dem til å heie vennlighet og raushet fram i seg selv. Her er den i en litt forenklet versjon, fortalt med mine ord. Når du forteller muntlig må du finne dine.


Ormekrona

Det var en gang en godhjertet tjenestejente som jobbet hos en gjerrig bonde. Selv om han kunne være både tverr, sint og betalte dårlig gikk hun lystig til fjøset hver dag. Hun likte seg så godt blant dyra og de likte henne.

I fjøset bodde det også en hvit orm. Den var så hvit som ei lita mus og så på jenta med kloke øyne. På hodet bar den ei skinnende blank gullkrone. Det rareste med ormen var likevel at den kunne synge. Hver natt løftet den sitt hode og sang vakrere enn noen sangfugl. Etterhvert begynte jenta å gi ormen en liten melkeskvett i en skål. Ormen drakk og koste seg og bukket dypt mot jenta som takk. Da glitret den vesle krona som en diamant og lyste opp i det mørke fjøset.

Jenta gledet seg over hvitormen. Hun la merke til at også kyrne trivdes bedre med den i nærheten. De ble friskere, gav mer melk og fikk vakrere kalver. Det gledet hun seg også over.

Men en dag kom bonden selv inn akkurat de ormen slikket i seg en melkeskvett. Han ble fra seg av sinne, rev seg i håret og brølte
- Din udugelige jente! Du må da skjønne at ormer er giftige og farlige. Du har latt den gå her i fjøset med MINE kyr. Så har du latt ham drikke av MIN melk. Tenk å sløse god melk på et slikt usselt kryp!
Jenta forsøkte si noe, men hun ble så redd at det kom ikke ut en lyd. Bonden fortsatte å brøle:
- Ormer, fy og føy! Det er ondskapens vesner. Kanskje er du en heks eller trollkjerring som omgås slike? Nei, her får du ikke jobbe mer. Pakk sakene dine og reis herifra og det på flekken!

Jenta sprang gråtende fra fjøset, opp på rommet sitt og pakket det lille hun hadde. Da hun så bonden gikk ut av fjøset snek hun seg inn. Hun måtte ta farvel med dyra hun var blitt så glad i. Så stod hun der i fjøset og klappet hver eneste ku. De bøyde hodene og kned seg kjærlig mot hennes hånd. Da kom ormen krypende bort til henne.
-Lev vel, stakkars ormen min, nå er det nok ingen her som vil gi deg melk lenger.
Da reiste ormen seg opp som om den ville legge hodet i hendene hennes. Han ristet på seg og med ett falt kronen av og landet i tjenestejentas varme hånd. Så gled ormen langsomt ut av fjøset.

Nå gikk jenta trist fra gården. Hun trodde lykken hadde forlatt henne, men der tok hun feil. Den som bærer en ormekrone har alltid lykken med seg. Uansett hvor man går eller hvem man møter, blir man likt. Ære og glede fulgte derfor jenta der hun gikk.

På veien mot byen møtte hun lensmannens sønn. Han var den snilleste og flotteste karen i hele bygda. Da han fikk se henne ble han forelsket med det samme. Han slo følge på veien og etter en stund tok han hennes hånd og spurte om hun ville gifte seg med han. Det ville hun og ikke lenge etter var det storslått bryllup. Bygda hadde aldri før sett et så lykkelig par.

Men den gjerrige bonden gikk det ikke så vel med. Kyrne melket mindre, åkrene gav mindre mat og snart måtte han selge både gården og dyrene.

Hvem tror du kjøpte alt sammen? Jo, det var lensmannens sønn og hans kone  - den snille jenta. 

Og ormen... den fant veien tilbake til henne den også. Hvis den ikke er død, ligger den enda i fjøset og slurper i seg melkesvetter. Om du hører en merkelig sang i natten kan det jo kanskje være... at lykken finnes i et fjøs nær deg.


Til å illustrere dette eventyret har jeg funnet en plastorm i lekekassen, malt den hvit og limt en krone på dens hode. Ormen kan f.eks. ligge på en pute, eller slange seg opp en lysestake. Kronene er fra Panduro. De kom i en pose med flere i. Kanskje kan barna få hver sin krone til å ha i lomma, siden det betyr lykke?



En nynorsk (og langt mer poetiske utgave) finner du på nettet hos "Eventyr, fablar og segner" av Tormod Kinnes. Den er gjengitt her med tillatelse fra han. Klikk deg hit og dit og du vil finne flere perler på denne siden. Eventyret var opprinnelig en av de mange Ludwig Bechstein samlet inn i Tyskland på 1800-tallet.

News


Arkiv



Design by In Obscuro