12-01-2012
Kvitebjørn Kong Valemon

Kvitebjørn kong Valemon er et eventyr mange har registrert, men ikke kan gjengi. Mange har et klart bilde i minnebanken av kvitebjørnen med prinsessen på ryggen. Theodor Kittelsens vakre kunstverk av dette motivet har nok endel av æren for det. Eventyret i seg selv er langt og tidvis komplisert, men tar man tiden til hjelp, er det få eventyr som er vakrere. Her har vi dessuten en modig prinsesse som er gjennom en vanskelig dannelsesreise, kjemper mot farer og vinner.



Dette eventyret egner seg som en fortsettelseseventyr for de eldste. Jeg har delt det i tre episoder og fortalt en bit ved lunsjen tre dager på rad. Jeg gjengir det her med egne ord. En versjon nærmere originalen, finner du her. Barna liker å få den fortalt muntlig. Da må du bruke dine ord , se barna i øynene og forme dramatikken og fargelegge med beskrivelser i kommunikasjon med dem.

Hvis man vil skape litt ekstra forventing om eventyret kan en enkel tittekasse være til hjelp. Min er laget av en tittekasse fra Panduro. Bjørnen er fra lekebutikken og prinsessen er fra legokassen. Tittekassen er malt med skogmotiv i bakgrunnen og bakken er dekket med grønn filt og kunstig grønt fra Plantasjen. Sølvkransen er surret med ståltråd i sølv, dyppet i lim og glitter. To dotit-lys gir lys fra taket på kassen. Får den et lokk av plexiglass slik at den også kan henge på veggen og stå på bordet.



Eventyret har dessuten noen magiske ting som hjelper prinsessen videre - en saks, en flaske og en duk. Har du noen slike kan du bruke dem som fortellerrekvisitter underveis.

Episode 1
Det var en gang en konge som hadde tre døtre. Den eldste var vrien, vrang og lyttet ikke til andre enn seg selv. Den mellomste var ikke noe bedre, men den tredje var vakker, blid og ven som klare dagen. Kongen var glad i dem alle, men den yngste stod hans hjerte nærmest.

En natt drømte den yngste prinsessen om en sølvkrans som var så vakker at hjertet gjorde et hopp av glede hver gang hun så på den. Da hun våknet klarte hun ikke tenke på annet. Hun ville ha en slik krans og fortalte sin far, kongen om sin drøm. Kongen var så glad i sin yngste datter at han straks satte alle sølvsmeder i landet til å lage en slik. Ingen av sølvkransene gjorde prinsessen like glad som kransen i drømmen hadde gjort.

En dag gikk hun tankefull rundt i skogen. Da fikk hun øye på en hvit bjørn mellom trærne. Han lekte med en sølvkrans helt maken til den i drømmen. Hun ble så glad at hun sprang mot bjørnen og spurte så fint om hun kunne kjøpe kransen. 
- Nei, svarte bjørnen. - Den er ikke til salgs for penger. Men du kan få den om du blir med meg og blir min for alltid.
Prinsessen tenkte ikke lenge på det. Hun sa ja med en gang.
- Da henter jeg deg om tre dager, sa Kvitebjørnen
Prinsessen sprang lykkelig hjem til slottet med kransen under armen.
Da hun kom hjem fortalte hun kongen alt sammen. Alle var lykkelige over at prinsessen endelig var glad igjen. Kvitebjørnen skulle de nok lure slik at prinsessen kunne bli hos dem.

Tre dager senere kom Kvitebjørnen til slottet. Kongen hadde utstyrt alle sine soldater for å stanse bjørnen, men han lot seg ikke stoppe. Han sloss mot dem alle og vant kampen. Da ble kongen fortvilet. Han ville ikke sende av gårde den datteren han var så glad i. I steden sendte han avsted sin eldste datter forkledd som den yngste. Bjørnen tok henne på ryggen og fòr avsted med henne. 
- Har du noen gang sett klarere og sittet mjukere, spurte bjørnen
- Ja, det har jeg da, fnyste prinsessen. - Fra slottet til min far har jeg bedre utsikt og jeg har da sittet mye mjukere på min mors fang.
Da forstod Kvitebjørnen at han hadde fått med seg feil prinsesse. Han snudde og sprang tilbake med henne. Kongen så dem fra vinduet sitt og kledde straks ut den mellomste datteren slik at hun så ut som den yngste. Kvitebjørnen kastet av seg den eldste og tok dem mellomste på ryggen og fòr avsted med henne.
- Har du noen gang sett klarere og sittet mjukere, spurte Kvitebjørnen.
- Ja, det har jeg da, fnyste prinsessen. - Fra slottet til min far er det mye bedre utsikt og jeg har da sittet mjukere i min mors fang.
Kvitebjørnen stanset og forsto han var lurt igjen. I sinne sprang han tilbake til slottet. Nå forstod kongen at det ikke var mulig å lure Kvitebjørnen. Han kledde opp sin siste datter med sorg i hjertet og klemte henne lenge. Kvitebjørnen tok henne på sin rygg og fòr avsted med henne mot skogen. Godt inne mellom trærne spurte han
- Har du noen gang sett klarere og  sittet så mjukt
Prinsessen svarte ærlig fra hjertet
- Nei, aldri!



Langt om lenge kom de til et stort hus. Der skulle de leve og ha det godt. Hun skulle passe huset og sørge for at varmen i ovnen aldri sluknet. Om dagen for bjørnen av sted og kom ikke hjem før det ble kveld. Da skjedde det noe underlig. Så snart solen var gått ned og mørket falt på, ble han et menneske - I mørket skimtet hun en snill og god mann som hun ble svært glad i. Kong Valemon hette han.

Snart fødte prinsessen en datter, men Kvitebjørnen sa sorgtung at hun ikke kunne bo hos dem. Han fòr av sted med henne morgenen etter. Det gjorde prinsessen trist og tung til sinns. Et år etter fødte hun en ny datter og det samme skjedde igjen. Enda så mye prisessen tryglet å ba, sa Kvitebjørnen at hun ikke kunne bo hos dem. Året etter kom enda en datter til verden. Kvitebjørnen tok med seg henne også. Da han kom tilbake den kvelden var prinsessen så trist at hun ikke klarte å hverken spise eller drikke.

Dagene gikk, hun sørget og savnet sine døtre. Etter en tid spurte hun om Kvitebjørnen kunne bære henne tilbake til slottet så hun fikk besøke sin far og mor. Kanskje det ville gjøre henne gladere til sinns. Kvitebjørnen så hvor trist hun var og bar henne med seg, men hun måtte love å lytte til det hennes far rådet henne til å gjøre. Moren ville nok også gi råd, men de skulle hun ikke lytte til. Prinsessen lovet å gjøre som Kvitebjørnen sa. 

Det ble stor oppstandelse på slottet da prinsessen kom ridende. Kongen og dronningen klemte og kysset henne og stelte i stand til stor fest. Hun fortalte sin mor og far om Kvitebjørnen som ble til en mann om natten.
- Er han vakker, spurte dronningen
- Jeg vet ikke, svarte prinsessen. Det er så mørkt om kvelden, så jeg har aldri fått sett han skikkelig
- Da tar du med deg dette talglyset her, sa dronningen. Da kan du lyse på han etter at han er sovnet.
- Nei, ikke gjør det sa kongen. Det fører nok ikke noe godt med seg.
Prinsessen var likevel så nysgjerrig at hun gjemte lyset i kappen sin.

Neste dag kom Kvitebjørnen tilbake for å hente henne. Han merket til sin glede at hun virket lettere til sinns. Så dro de sammen tilbake til sitt hus i skogen.


Episode 2
Da kvelden kom og mørket senket seg, ble Kvitebjørnen menneske. De la seg i sengen han sovnet som en stein etter den lange reisen. Da hun var sikker på at han sov tungt, tente prinsessen lyset. Spent lente hun seg mot han og fikk se han ansikt tydelig for første gang. Så vakker han var! Prinsessen fikk ikke sett nok. Plutselig dryppet en dråpe talg ned å hans panne. Han våknet brått.
- Nei, nå har du brakt ulykke over oss kjære prinsesse. For lenge siden traff jeg ei Trollkjerring i skogen. Trollkjerringa ville gifte seg med meg, men jeg ville ikke. Som straff ble jeg forhekset og måtte leve som Kvitebjørn om dagen og menneske om natten i syv år. Hvis noen så meg som menneske før de tolv årene var gått, måtte jeg gifte meg med kjerringa. Det var bare to dagen igjen av straffen, men nå har du sett meg som det mennesket jeg har vært under bjørnepelsen. Nå har jeg ikke noe valg. Jeg må gå til trollkjerringa og gifte meg med henne. Hvis ikke jeg gjør det kommer hun etter både deg og meg.

Prinsessen tryglet og gråt, men han måtte reise. Hun ville ikke gi han opp så lett. Hun kastet seg på ryggen til Kvitebjørnen da han fòr av gårde. Hun holdt seg fast i pelsen hans så lenge hun orket, men etter en stund ble hun sliten og trøtt måtte slippe taket. Hun sovnet utmattet. Da hun våknet så hun at hun var i en stor skog. Hun gikk videre innover, men visste ikke hvor det bar.

Etter en lang stund kom hun til en stue. Der bodde det en gammel kone og en vakker jentunge. - God dag, sa prinsessen - Har dere sett Kvitebjørn kong Valemon.
- Han for forbi her i går, men han sprang så fort at du når han nok ikke igjen, sa kona.
Den vesle jenta satt på golvet og lekte seg med en gullsaks. Hun klippet med den i løse luften. Straks hun hadde gjort det, tryllet den fram klær ut av ingenting. Jenta reiste seg og rakte saksen til prinsessen:
- Du som skal fare så vonde veier og slite hardt trenger denne saksen mer enn vi.
Prinsessen takket for gaven og gikk videre innover i skogen.



Snart kom hun til enda ei stue. Også i denne bodde det ei gammel kone og ei jente som så ut til å være bare året eldre enn det forrige jentebarnet.
- God dag, har dere sett Kvitebjørn Kong Valemon fare forbi?
- Han fòr forbi her i går, men han sprang så fort at du når han ikke igjen, sa den gamle kona.
Jenta satt ved bordet med ei flaske. Den var slik at om man helte av den ble den aldri tom. Nå rakte hun den til prinsessen med et vennlig smil:
- Du som skal fare så vonde veier og slite så hardt kommer til å trenge denne mer enn vi.
Prinsessen neiet og takket for den fine gaven. Så gikk hun videre gjennom skogen.



Snart kom hun til nok en stue. Hun banket på. Der inne bodde det også ei kone og ei ung jente, bare året eldre enn hun som gav henne flasken.
- Goddag, har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?
- Ja, han for forbi her i går, men han sprang så fort at du når han nok ikke igjen, sa den gamle kona
Jenta reiste seg med en duk under armen. Den var slik at om man bredte den ut, tryllet den fram allverdens kosteligste retter. Hun rakte den mot prinsessen med et vennlig smil
- Du som skal fare så vonde veier og slite hardt vil trenge denne mer enn vi.
Prinsessen neide og takket for gaven. Så skyndte hun seg videre innover i skogen.



Langt om lenge kom hun til et berg. Det var høyt og bratt og glatt som glass. Hvordan skulle hun nå komme seg opp? Hun forsøkte, men skled bare ned igjen. Det begynte å bli mørkt. Hun satte seg utmattet ned i gresset. Kanskje hun aldri skulle få se sin kjære kong Valemon igjen?

Mens hun satt der oppdaget hun et lys i skogen. Hun gikk nærmere og fant ei stue - mye mindre og fattigslig enn de andre hun hadde sett. Hun banket på og hørte mange føtter som sprang mot døren. Det var en mor som åpnet. Rundt skjørtene hennes stod syv små barn
- God dag i stua. Har Kvitebjørn Kong Valemon vært her?
- Ja, men det var i går og han sprang så fort opp berget at han når du nok ikke igjen. Var det du som egentlig ville gifte deg med han, kanskje?
- Ja, sa prinsessen trist. - Det var nok det.

Prinsessen fikk komme inn i den fattige stua. Her inne var det kaldt. Barna frøs og hadde bare filler å ha på seg. Noen av dem spurte sin mor om og om igjen om de kunne få noe å spise og drikke.
- Ja, mine barn, dere skal få så snart eplesuppen er ferdig. Det vil døyve sulten en stund.
Prinsessen så på barna og kom til å huske saksen, flasken og duken hun hadde fått av de vennlige jentungene. Snart klippet hun i luften og varme, fine klær kom susende gjennom luften fra ingenting. Glade kledde barna på seg og fikk varmen tilbake i kroppen. Så fant hun fram flasken og bad moren hente en kopp til hver. Snart helte hun varm kakao i hver eneste kopp og barna drakk til de ikke var tørste mer. Til slutt brettet hun ut duken og vips... stod bordet dekket med allverdens kosteligste retter. Aldri hadde de hverken sett eller smakt maken. Moren ble så glad. Aldri hadde hun sett barna sine så fornøyde. Hun takket prinsessen og sa:
- Min mann er en flink smed. Jeg skal be han om å smi klør av skarpeste jern til dine hender og føtter. Da kan du forsøke å klatre opp det glatte fjellet. Dagen etter var klørne ferdige. Prinsessen neiet og takket for gaven. Hun festet dem til hender og føtter, så hogg hun dem fast i berget og kravlet seg oppover. Hun klatret hele dagen og hele natten. Da hun ikke klarte å løfte en hånd mer, var hun oppe.

Episode 3
Prinsessen klarte å karre seg opp berget. Nå stod hun å så utover store enger og sletter. Aldri hadde hun vel sett så vakkert et landskap. I enden av enga tronet et slott. Snart oppdaget hun travel aktivitet rundt slottet. Tjenere, tjenestepiker og arbeidsfolk jobbet som travle maur.
- Hva er det som skjer, spurte prinsessen
- Vi gjør klar til bryllup, svarte de
- Hvem er det som skal gifte seg?
- Trollkjerringa som eier slottet og kong Valemon, den stakkars mannen.
Da forstod prinsessen at hun hadde kommet rett. Nå måtte hun være modig og lur for å vinne sin konge tilbake.

Prinsessen satte seg midt på gårdsplassen og tok til å klippe med gullsaksen i løse luften. Snart tryllet hun fram klær av silke, ull og den vakreste fløyel. Det tok ikke lange stunden før trollkjerringa fikk vite om saksen. Hun sprang ned trappene for en slik ville hun ha. Så snart hun fikk se den tilbød hun prinsessen å kjøpe den.
- Den er ikke til salgs for penger, sa prinsessen. - Men du kan få den om jeg får sove ved siden av kjæresten din i natt. Kjerringa syntes det hørtes ut som en grei avtale, men bare hvis hun selv fikk være den som fikk han til å sovne og vekket han da morgenen kom. Det gikk prinsessen med på. Den kvelden gav trollkjerringa kongen en trylledrikk som gjorde at han sovnet som en stein. Prinsessen forsøkte å vekke han, slik at de kunne rømme fra kjerringa sammen, men uansett hvor mye hun kysset han, ristet og ropte, våknet han ikke. Morgenen etter måtte hun forlate ham, men hun gav ikke opp.

Prinsessen satte seg ut på enga for å tenke klart. Da kom hun på at hun hadde jo flasken. Hun gav alle tørste tjenere og arbeidsfolk å drikke. Enda rant det som en foss av flasken. Det tok ikke lang tid før trollkjerringa fikk vite om den. Hun ville ha en slik og spurte om hun kunne kjøpe den
- Den er ikke til salgs for penger, svarte prinsessen. - Men du kan få den om jeg får sove hos kjæresten din i natt. Det syntes kjerringea var en god avtale, men bare hvis hun var den som fikk kongen til å sovne og selv fikk vekke han. Den kvelden fikk kongen trylledrikken igen og sovnet som en stein. Prinsessen fikk komme inn, men hun klarte ikke vekke han. Hun ropte og bar seg, kysset og ristet han, men til ingen nytte. Men denne natten var det to arbeidsfolk i rommet ved siden av. De hørte hvordan prinsessen fortvilet forsøkte vekke kongen og de forstod det var nok henne som helst skulle få gifte seg med han. Morgenen etter, da prinsessen var gått og kongen hadde våknet fortalte de om prinsessen som i to dager hadde forsøkt å vekke han. Neste natt skulle han så visst ikke sove.

Prinsessen gikk tankefull rundt i gården og så tjenere som arbeidet for å lage i stand til bryllup. Nå var det bare en natt igjen. I morgen skulle bryllupet stå. Hun bredte ut duken og vips, stod all verdens kosteligste retter og lokket sultne tjenestefolk til seg. De åt og nøt hver eneste smule for trollkjerringa hadde ikke gitt dem særlig med mat. Det tok ikke lang tid før trollkjerringa fikk vite om duken og snart var hun på plass. Kunne hun få kjøe den fantastiske duken?
- Nei, den er ikke til salgs for penger, sa prinsessen.- Men du kan få den om jeg får sove med kjæresten din i natt. Kjerringa syntes hun de to nettene før hadde vært et godt bytte, så det skulle vel være i orden i natt også. Men bare om hun fikk han til å sove og fikk vekke han når morgenen kom. Hun laget en ekstra sterk trylledrikk og gav kongen. Han drakk, men så snart hun var ute av rommet spyttet han den ut. Da kjerringa kikket inn til han en stund senere, lot han som han sov. For å være sikker stakk kjerringa en nål i armen hans, men han var sterk og leet ikke på et øye. 

Den natten klarte prinsessen å vekke kongen. Gleden var stor og de klemte og kysset hverandre. Prinsessen ville rømme av sted med en gang, men kongen visste at trollkjerringa ville de aldri bli kvitt om de ikke var lurere enn henne. Han kalte til seg den snekkeren som skulle lage ny bro over juvet inn i slottet. Skikken var slik at det alltid var bruden som skulle gå først i følget. Hvis snekkeren laget et hull i broen og la en lem over, kunne de lure trollkjerringa til å trå å den slik at hun falt gjennom og ble borte i juvet.

Så var dagen der. Slottet var pyntet til bryllup. Trollkjerringa gliste fornøyd. Endelig skulle hun fange kongen og bli hans kone. Hun steg høyt på sin hest og satte nesa mot sky. Musikken spilte opp og følget begynte gå. Over broen bar det. Midt på stanset hun. Hørte hun broen knake? Tjenerne dro i lemmen og trollkjerringa skrek til. Så falt både hun og den fæle hesten hennes gjennom hullet og ble borte i juvet for alltid.

Brudefølget jublet og vandret glade over broen. På andre siden stod prinsessen og ventet på sin konge. Han steg ned av sin hest og tok hennes hånd
- Vil du gifte deg med meg?
- Ja, det vil jeg, så lenge du forteller med hvor våre tre døtre er.
- Det var de som hjalp deg på veien hit og gav deg gullsaksen, flasken og duken, svarte kongen.
- Da vil jeg gifte meg med deg om du bringer dem hit.
Kongen sendte bud på dem alle tre og bryllupet varte i tre hele dager. Er de ikke døde , så lever de lykkelig enda.

News


Arkiv



Design by In Obscuro