07-09-2011
Huldrespeilet
- skrønen som er skummel for voksne

På forespørsel har jeg her lagt ut skrønen barna liker, men de voksne vrir seg litt på stolen av - inkludert meg selv. Jeg laget den etter et velmenende opplegg med Dovregubbens hall litt for høyt over høytalerne. Det ble for intenst for en av gutta.
Skrønen røsker i trollkjerringene i oss. Hun som av og til tar over i tankene våre, blender oss fra å se barnas opplevelser og gjør at vi overser deres behov til fordel for egne.
Huldra er en mytisk figur som i mange fortellinger verner om dyr og barn. Hun sørger for at vi som har ansvaret for dem, gjør jobben skikkelig - ellers kan det være det vanker en lærepenge fra vårt eventyrlige barneombud.



Huldrespeilet

Da jeg var liten gikk jeg også i barnehage. Jeg likte meg godt, men en dag begynte det en ny voksen der. Hun skulle være sjefen på avdelingen. Hun het Gerd. Hun hadde brune bukser og halvlangt hår med vipp på nederst – alltid med en spenne i panneluggen. Ikke et hårstrå lå feil.

En dag skulle vi ha samling. Gerd leste eventyr og sa vi skulle danse som troll. Jeg syntes musikken var for skummel og ville slett ikke danse. Da skjedde det noe i Gerd sitt ansikt.
- Skal du ødelegge denne fine stunden nå da, sa hun og stirret på meg.
Jeg syntes et øyeblikk at hun lignet en trollkjerring som fanget meg i fjellet med blikket sitt. Alle så på meg. Jeg så ned. Jeg tror hun smittet meg med sin trollskap for etter det øyeblikket kjente jeg trollet vokse inni meg også. 

Ved lunsj skulle jeg forbi stolen hennes. Jeg turte ikke gi beskjed om at hun måtte flytte seg. Jeg ålte meg heller langs veggen og … kræsj. Jeg dro med meg et speil og det falt i golvet med et knas. Det ble helt stille. Jeg kjente trollet vokse inni meg allerede før hun åpnet munnen.
- Hva er det du tror du driver med? Hvorfor gjorde du det? Nå må vi støvsuge hele avdelingen. Glasskår er farlige og de andre barna kan skjære seg i foten så de blør, sa hun med en stemme så skarp som en kniv.

Jeg var sikker på at nå kunne alle se at jeg var et troll utenpå også.

Etter lunsj skulle vi på tur til Mørkeskogen. Vi kledde på oss jakke og støvler. Gerd ville holde meg, men hånden min gjemte jeg godt i kjeledressen.
- Da får du gå bakerst, sa hun - siden du har bestemt deg for å være en trollunge i dag.

Vi gikk lenger og lenger inn i skogen, men trollunger går sakte. Plutselig så jeg ikke de andre mer. Hvor var de blitt av? Der stod jeg midt i skogen, alene. Nå var jeg en redd trollunge. Jeg satte meg ned på en stubbe for å tenke klart. Hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg satt der lenge. Ingen kom, ingen ropte.
- Nå blir jeg en ekte trollunge, tenkte jeg – en som bor i skogen, som aldri grer håret eller pusser tennene. Kanskje sprekker jeg når sola kommer?

Plutselig suste det i trærne. En varm vind feide rundt meg – over føttene mine, strøk meg på kinnet. Jeg hørte noen som nynnet en varm, vennlig melodi. Så stod hun der. Rett bak meg. Jeg merket henne bare. Kjente pusten hennes. Det var ikke Gerd. En damestemme snakket til meg: 
- Sitter du der du da?
- Ja, barnehagen ble borte… Gerd… de mistet meg

Hun kom opp på siden av meg, satte seg ned og så meg inn i øynene. Det var den peneste damen jeg har sett. Hun hadde mørkegrønn kjole, ravnsvart hår og øyne så mørke og dype som skogstjern, mørkerøde lepper og kinn som jeg fikk lyst til å stryke. Så oppdaget jeg det. Hun hadde hale! Det var en lang hale med tykk dusk nederst. Da forstod jeg det; Det var Huldra! Huldra med kuhalen – hun som lurer folk inn i fjellet! Hun var kommet for å hente meg – trollungen!

Likevel var jeg merkelig nok ikke så veldig redd. Gerd var skumlere.
- Gerd kan være ei trollkjerring av og til, ikke bry deg om henne, sa Huldra, som om hun hørte hva jeg tenkte - ei kjerring som ikke alltid skjønner at hun må passe godt på de fine ungene.
Hun strøk meg over kinnet. Det kjentes godt.
- og du er ingen trollunge. Slikt ser jeg, sa hun. - Vil du se selv?

Hun tok fram et vakkert speil fra kjolelommen og vendte det mot meg. Hva tror du jeg fikk se?

Det var ingen trollunge der. Det var ei fin jente. Det var meg, men noe nytt la jeg merke til; Jeg hadde mørkerøde lepper, kinn som så gode ut å stryke på og øyne så dype som skogstjern. Det blinket lurt i dem. 
- Dette speilet er magisk, sa Huldra - Den du ser i speilet er den de andre ser du er akkurat da. 
- Gerd er ei trollkjerring i dag, sa jeg.
Huldra nikket
- Ja, det er hun. 
 
- Kan jeg få låne det, spurte jeg.
- Du kan det, svarte Huldra og rusket meg i håret. - Kom så viser jeg deg veien tilbake til barnehagen.
Så gikk vi. To huldre, en med hale og en uten, en liten og en stor. Huldra stod i skogbrynet og vinket helt til jeg nådde døra i barnehagen. Jeg vinket tilbake før jeg smatt inn.

Jeg stod i gangen en liten stund. Jeg holdt speilet bakpå ryggen. Så kom Gerd. Hun var sint
- Hvor har du vært, sa hun skarpt med knivstemmen sin. - Når du går slik og svimer blir du borte i skogen! Det var rett før vi måtte ringe politiet. Du må følge med når vi går i skogen. Har du fått deg en lærepenge nå?

- Ja det har jeg, svarte jeg rolig og så henne i øynene - Jeg har lært at du er en trollkjerring i dag!
Gerd holdt på å miste pusten. Hun lente seg mot meg, tok tak i skuldrene mine og oppdaget speilet.
- Det er ikke lekedag i d… så fikk hun se seg selv.
Hun ble med ett blek som et laken, hvinte, tok seg til ansiktet og forsvant inn på do. Der ble hun resten av dagen.

Da hun kom ut igjen dagen etter trengte jeg aldri mer danse hvis jeg ikke ville. Hvis jeg veltet et melkeglass eller knuste noe, kjeftet hun ikke. Trollkjerringa var ikke så skummel mer. Etter noen dager viste jeg henne speilet igjen. Det var ikke noe trollkjerring de lenger. Bare en litt blekere sjef med litt mer bustete hår. 

Og speilet... det henger på veggen i den barnehagen enda. Et slikt skulle alle barnehager hatt. 




Speil, speil på veggen der....

Speil i seg selv er det morsomt å leke seg med i barnehagen. Her er noen ideer:

- Se dere i speilet og tegn barter, skjegg og prikksyker på speilbildet - morsomt!

- Se dere i speilet og tegn selvportrett

- Ta små og store speil og lim på vegger og tak i bøttekottet. Lag en speilsal som solkongen i Versailles hadde.

- Lag deres egne huldrespeil til å henge på veggen i barnehagen eller hjemme. Kjøp noen enkle lommespeil. De kan du få kjøpt i hobbyforetninger, men også på Nille og Europris - da selges de som brikker til å sette kubbelys på. Diskuter med barna hvordan man kan lage ramme rundt dem for at de skal virke på huldervis. Kan vi lime dem på et stykker rekved, lime på perler eller bunte pinner rundt? Kanskje kan fimoleiren tas fram fra skapet. I den kan med trykke i paljetter , gni inn med glitter og annen stas. De speilene jeg husker best ble laget av en gjeng femåringer med limpistol og silkeblomster. Huldrespeilet på bildet er limt på tykk filt fra hobbybutikken.

Så, til slutt en vakker sang å nynne på...

Huldra ropa

Huldra ropa til kjerringa i li
Høyrer du ikkje at bornet ditt skrik
Bornet ditt ligg og hungra
Koka graut og koka den godt
Aus den så opp i ein veanes kopp
Det gjer eg med mine
Sa huldra om borna sine.
(Trad. norsk folketone og tekst som du finner melodi på her med Hanne Tveter ... jeg synger den litt saktere, men det er opp til hver enkelt hulder)

Huldra veit om kjærringa og mann
let borna få sova i mjukaste fang
og varma dei kalde henda.
Ho speide, ho voktar deg inderleg godt
Ser ho ein vaksen med troll i sin lått
Får dei møte skrømtet
Som dei i bringa gøymte.
(min tekst med samme tone)

News


Arkiv



Design by In Obscuro