01-02-2011

Skrønen
- fortellingen med glimt i øyet

Jeg liker å fortelle skrøner for de eldste barna i barnehagen. Da ser jeg de kroer seg og fniser forventnigsfullt. Det er som oftest skrønene de spør etter når de vil ha fortellinger om igjen.   

Skrønen er en form for fortelling som absolutt kan anbefales. Lag deg et knippe gode skrøner og oppdag kraften i dem. De er praktiske å hente fram - ved bordet, under et tre i skogen eller mens man venter på frukten.

Noen forbinner det å skrøne med å ljuge. Kanskje tenker man at det bør man ikke holde på med i barnehagen - man skal da vel ikke ljuge for barn?

Nei, vi skal ikke ljuge for barn. Vi skal heller ikke lære dem å ljuge, men en skrøne behøver ikke betraktes som løgn. Den kan også være en fortelling en dikter seg selv inn i. Man later rett og slett som om man har opplevd den. Det er lov! 

En skrøne er en muntlig jeg-fortelling som formidles med øyenkontakt  - det viktigste virkemiddelet vi har. Det gjør at ungene opplever fortellingen som "ekte" og nær.

Jeg har mange ganger lurt på hva det er med slike skrøner som gjør at barna liker dem så godt. Kanskje er det fordi den minner om deres egen lek? I lek later man også som om man er med i en slags fortelling, litt på siden av det som er virkelig. Når voksne signaliserer at "nå leker vi" kjenner kanskje barna at vi er "på lag" og beveger oss i grenselandet for hva voksne kan tillate seg. Det pirrer litt - nesten som om man deler en hemmelighet.

For ordens skyld: Fortelleren kan godt avsløre at han/hun finner på på fortellinger. Det vil gjøre de mistenksomme mindre opptatt av å avsløre deg og de engstelige kan slappe av i trygg forvissning om at det bare er "på liksom" 

Skrøner kan man finne hvor som helst. Her er noen ideer:

- Finn fram episoder fra din egen historie. Fortell gjerne fra du var liten - smør litt tykt på her og der

- Åpne fotoalbumet og velg ut et bilde. Lag en fortelling rundt det og ta bildet og fortellingen med til barna 

- Fiskehistorier kan bli klassiske skrøner. Begynn en fortelling med "Her en kveld var jeg på fisketur... " Hva dro du opp? - en monstergjedde, en rosa gris med påhengsmotor... du bestemmer. Hva skjedde?

- Legg merke til et fenomen i naturen - en krokete stubbe, et hult tre... og lag en fortelling om hvordan du vet den ble slik

- Let fram et ukjent eventyr, en bok eller en fortelling og dikt deg selv inn i fortellingen. Du kan være hovedpersonen eller en som han/hun møter på sin vei.

- Finn en ting på loftet, en souvenir, eller noe i bruktbutikken... og lag en fortelling rundt den. Hva ble den brukt til? Hvordan fikk du tak i den?


Vil du øve deg litt og oppdage skrønens kraft kan du låne en av mine...
- med forbehold om at den formidles med egne ord (Ikke leses for barna!) og du forteller som om du er jeg-karakteren.



Fossegrimens fele

Vil dere vite hvorfor jeg ikke kan spille fele?

Da jeg var liten elsket jeg å lytte til min farfar da han spilte fele. Han kunne spille så folk spratt opp av stolene sine og danset. Slik ville jeg spille også.

En dag fikk jeg den gamle fela til min farfar. Gjett om jeg ble glad. Nå skulle det spilles! Jeg forsøkte men det kom ikke annet enn ulyder. Farfar forklarte at jeg måtte øve i mange år for å bli skikkelig god hvis jeg ikke traff Fossegrimen på min vei. Jeg orket ikke tanken på at fela skulle lage så mye ulyd før jeg ble god og ville derfor høre mer om denne Fossegrimen.

Fossegrimen er en vannvette som bor innerst i dalen. Han kan spille fele vakrere enn noe menneske. Hvis du tar med et fenalår til han vil han kanskje, kanskje lære bort litt av det han kan. Men bare hvis han er i godt humør denne dagen.

En tidlig lørdagsmorgen sprang jeg innover i dalen - med et fenalår i ene hånden og fela i den andre. Jeg fulgte bekken innover og kom endelig fram til fossen.

Et brøl skar gjennom luften. Det var Fossegrimen. Han kom styrtende ut av fossen, rev seg i håret, hyttet med neven og trampet så vannet fosset rundt beina hans. Han var visst ikke i godt humør i dag! En vette med så dårlig humør burde man holde seg langt unna. Det skjønte jeg nå. Jeg rygget sakte, klar til å springe hjem, men det var for sent. Jeg var oppdaget..

- Du der, sa Fossegrimen med buldrestemmen. Han pekte på meg med en lang finger. Han var ikke noe vakkert syn. Jeg stod som frosset fast i bakken.

- Er det du som har knust fela mi?
- N-n-n-Nei!!
- Da er det Nøkken som har vært her.

Han klasket seg til pannen og fyrte seg opp:

- ÅÅÅ. Den skitne, ekle fysaken av en bror, den råtne sylteagurken, den ufyselige møkkabøtta. Han hater musikk og nå har han knust min kjære, kjære fele mens jeg sov.

Fossegrimen hulket og kastet seg til bakken. En fossegrim uten fele er  et stusselig syn. Nå var han bare en vanlig vette med en sorg så stor som et hus på sine skuldre.

Jeg ble et øyeblikk redd sorgen skulle bli til sinne. Da fikk jeg en ide:

- Du kan få min.

Jeg rakte han den gamle fela til farfar. Fossegrimen kikket opp og sluttet å hulke. Han tok nølende imot.

- Spill! sa jeg

Fossegrimen satte fela til halsen, løftet buen og... tror dere fela låt?

Det gjorde den. Fossegrimen spilte så selv fossen ble stille. Masurkaer, hallinger og vakre stev trillet ut av den. Vakre melodier fylte luften, smøg seg inn ørene og la seg til rette rundt hjertet mitt.

Da kvelden kom og jeg vinket farvel var mitt hjerte fylt med musikk.

Slik har det seg at jeg har musikk i hjertet, men ingen fele å spille den på.



Flere skrøner til utlån finner du under Eventyr og fortellinger på hovedmenyen.

News


Arkiv



Design by In Obscuro