14-01-2011

Trøkk til og bli en god leker

Vidunder i en liten knapp 

Jeg har en knapp i hodet, en rar, liten knapp jeg kan velge å trykke på. Den kan kanskje virke ubetydelig, men sannheten er at det er den som avgjør om jeg og barna får en grå og tung dag eller en med humor, sprett og sprell vi kan leve og vokse på. Knappen ligger rett til høyre for Amygdala, senteret der lysten, gleden og motivasjonen ligger.  På knappen står det LEK med store røde bokstaver.

En slik knapp har vi alle. Når vi trykker på den endrer den tankesettet vårt – fra å være realistiske til å lete mindre etter fasitsvar og se muligheter. Vi inntar en annen mental tilstand, får glimtet i øyet og barna oppfatter den voksne på lag.  Da vi var barn var lekeknappen på det meste av tiden. Etter hvert som vi ble voksne har den kanskje blitt mindre viktig for oss. Å kjenne den lekende måten å tenke på er derimot avgjørende for å få til god kommunikasjon med barn. 

Noen dager må jeg innrømme at den er vanskelig å finne. Slik som en vinterdag på bussen på vei fra Bergen by med åtte unger som har bemerkelsesverdig mye energi igjen. Jeg sitter ved siden av Magnus på fire. Han kan kunsten å målbinde voksne med sine evige rekker med spørsmål. Plutselig fanger et stykke graffiti i en tunnelåpning oppmerksomheten hans:

- Ka var det?
- Det var noen som hadde tegnet på veggen
- Ja, men ka var det?
- Det var en grafitti-tegning. Sikkert en ungdom. Det er ikke lov å tegne på veggen slik.

Magnus aner nok at jeg ikke helt er på samme kanal i dag, så han besvarer sitt eget spørsmål.
- Det var et monster … et guggemonster.
- Ja, det var visst noe slikt det skulle forestille
- Koffor var den i tunellen?
- Det vet jeg ikke

Jeg kjenner dagen har vært lang dag og Magnus’ evige strøm med spørsmål har fulgt oss siden de tidligste morgentimer.  

- Du har så mange spørsmål i dag, Magnus. Nå er jeg visst tom for svar.

Han sukker og tier i ti sekunder, så kommer det litt spakt:

- Men hvis vi later som – ka tror du då?

Da skjønner jeg – Magnus er ikke ute etter svar. Han er ute etter mulighetene. Han vil fly med tankene sine, sammen med meg. Han har sin lekeknapp inne. Vi finner ikke ut hva det monsteret gjorde i den tunellen om vi ikke begge har knappen på. Da finner jeg den, trykker til og bussturen blir adskillig mer interessant.

- Kanskje den bor der inne? sier jeg

Magnus retter seg opp i ryggen. En liten gnist er tent i øynene hans

- Ja, kanskje det… for der inne regner det ikke på hodet hans.

- Det er lys i tunellen også. Kanskje han er mørkeredd?

- Jaa, sier Magnus og klapper i hendene

To jenter på setet foran merker oppstusset og melder seg på den lekende samtalen vår. De hadde også lagt merke til monsteret. Når bussturen er over er vi en saftig, god fortelling rikere – Om det grønne Guggemonsteret, Sulasam, som var redd for mørke, krabbeklør og for å kjøre Fløybanen nedover.

Når vi går av bussen smiler vi alle fire, enda så slitne vi er – takket være en vidunderlig, liten knapp og hverandre.

(Publisert i Barnehagefolk 2 2011)

News


Arkiv



Design by In Obscuro