13-12-2010
Nyttårsforsett for barnehagefolk

Jeg ønsker å være en flink førskolelærer og har ambisjoner om å skape "den gode barnehage". Jeg tørker neser, bytter bleier og sørger for at barna får tre næringsrike måltider om dagen. Jeg slår daglig av en prat med samtlige foreldre og stiller velvillig opp med en klem og et trøstens ord der det måtte trenges. Jeg stiller på samtlige personalmøter, alltid rede til å inspirere og bli inspirert, stille gode spørsmål og svare på noen. Jeg kartlegger og skriver rapporter, har samtaler med ppt, foreldre og medarbeidere. Jeg bruker mye tid på å få de voksne på avdelingen til å trives og jobbe godt sammen. Jeg tenker barnehage døgnet rundt.

Men en desembemorgen minner Mathias meg på hva som egentlig er viktigst når vi skal formulere våre ambisjoner:

Jeg ankommer barnehagen etter frokost. Jeg har en travel dag framfor meg. Vi skal ha nisseverksted og gjøre ferdig alle pakkene som skal hjem. Jeg blir møtt i døren av Mathias på fem. Han gir meg en klem og jeg husker at jeg må få tid til å  kartlegge han i et trasskkjema i løpet av uka, PPT- møte på fredag.

En av mine dyktige assistenter ser meg: ”Lager du varmlunsjen i dag? Vi har ikke nok kjøttdeig”. Jeg strener ned trappa. Mathias følger etter. Jeg roter litt i fryseboksen før jeg lettet fisker opp en kjøttdeig fra under de hjemmebakte brødene jeg bakte i går og lussekattene vi må huske å ta opp til julefrokosten.

Mathias stiller seg foran meg i det jeg er på vei opp trappa. ”Se på meg, sier Mathias. Jeg har nytt belte.” ”Det var fint” svarer jeg og kommer på at jeg må finne den votten hans som ble borte i forrige uke. 

Jeg går inn på kjøkkenet og konstanterer at trillebordet ikke er tatt. Jeg setter i gang med å fylle oppvaskmaskinen. Mathias legger hodet på bordet og betrakter meg. ”Jeg kan telle til ti på engelsk”, sier han og demonstrerer ivrig. Jeg smiler til han og kommer på at en av de tre foreldresamtalen i morgen skal foregå på engelsk. Det må jeg forberede.

På vei inn på avdelingen stiller Mathias seg i døren. Det var da veldig så oppmerksomhetssyk han var i dag ”Jeg har sår på fingeren, se!” sier han og rekker meg en pekefinger uten en skramme. ”Huffda. Det går nok over. Du er jo en tøffing” sier jeg og kommer på at det er tomt for plaster i førstehjelpsskrinet. Det må jeg huske å skrive på hva handlisten slik at innkjøpskommiteen kan handle inn. Vent nå litt, jeg meldte meg akkurat til den komiteen selv…

Det er da jeg kjenner det – jeg har fått en veldig tung tøffel på ene foten. Jeg er på vei til å finne handlelisten, men rikker meg ikke av flekken. Jeg ser ned. På min venstre fot sitter Mathias. Han har slengt armene rundt beinet mitt og holder seg fast som i en skrustikke. Han har ikke tenkt å slippe. Han kikker opp på meg og jeg har ikke noe annet valg enn å se ned. Før jeg rekker å be han slutte med det tullet, setter han øynene i meg og sier strengt: ”Du er litt skresset i dag Store-Trude!”

Da går det opp for meg: jeg stresser! Jeg var på vei til å hente vann til prinsessens te på to minutter, men Mathias minner meg på at det er bare i eventyrene det går an. Nå må han være like tung som ti syvpundslodder for å få meg ned på bakken igjen. Mathias har også ambisjoner. Han har forsøkt siden jeg kom å få til et godt samspill med meg. Han vil se meg i øynene og snakke med meg, fortelle, bli fortalt til og rett og slett være sammen med meg.

Jeg ønsker å gi barna det beste mulige barnehagetilbudet. Jeg står på hodet for å få det til. Jeg har de beste intensjoner, men Mathias demonstrerer: ”barnehagetilbudet mitt er av stusselig kvalitet slik du farer omkring!”

Jeg tror det aller viktigste er å hele tiden minne seg og hverandre på at samværet med barna her og nå kommer foran alt. Hvis det betyr at lunsjen blir utsatt femten minutter fordi Thea øvde på å knyte skolissene, så la bli. Barnehagetilbudet blir bedre dersom målet blir å møte så mange blikk vi kan klare, lytte til fortellinger, gi anerkjennelse og se barna der de er, heller enn at kjøkkenbenken skal være plettfri.

Nå er et nytt år med nye muligheter på vei. Kanskje kan årets forsett bli å sette ned tempoet og gjøre øyenkontakt med barna til den viktigste ambisjonen?

News


Arkiv



Design by In Obscuro