09-12-2010
Våre små venner



Louise på snart fire har noe på hjertet. Hun smyger seg nærmere og spretter opp i fanget mitt som en kattunge.

- Jeg har snart bursdag, hvisker hun
- Ja, jeg vet det, hvisker jeg tilbake
- Jeg skal be alle vennene mine, vil du komme? sier hun og ser meg i øynene.

Jeg blir litt paff og kjenner meg utvilsomt beæret. Jenta mener alvor. Hun legger store, ekte, følelser i relasjonen vår. Hun anser ikke meg som profesjonell omsorgsutøver, men en venn.

Jeg svarer som en profesjonell omsorgsutøver

- Det hadde vært hyggelig, men jeg tror jeg er litt for stor. Jeg er en voksenvenn og du skal jo ha barneselskap. - Takk for at du tenkte på meg, likevel. Det gjorde meg glad!

Louise tenker litt før hun sklir ned igjen fra fanget. Hun spør meg ikke igjen

 Jeg sitter igjen litt trist for at jeg ikke svarte henne med like ubetinget varme som hun spurte, men også litt lettet for at jeg var profesjonell nok til å svare uten at hun ble altfor lei seg.

 Spørsmålet til Louise fikk meg til å tenke over jobben og uttrykket ”profesjonell omsorg” en gang til. Jeg er profesjonell omsorgsutøver. Kan jeg samtidig være hennes venn? Jeg er utdannet til å støtte barnas utvikling de første årene av sine liv. Unger utvikler seg best i nærvær med voksne som viser at de liker å være sammen med dem, men vennskap, kan vi tillate oss å kalle forholdet vårt det?

Ordet ”vennskap” står dårlig til uttrykket ”profesjonell”. Man har ikke profesjonelt forhold til sine venner. Men likevel. Jeg ble nysgjerrig - ville vi i personalgruppa bli varmere omsorgsutøvere om vi våger gjennomført å tenke på barna som våre venner? Vil det gjøre oss mindre profesjonelle? I hvilken grad vil det farge våre avgjørelser og vurderinger? Vi bestemte oss for å gjøre et eksperiment et par ukers tid. Vi skulle tenke på barna som våre små venner – på lik linje med våre personlige voksne venner og se hva det gjorde med oss.

Her er noen episoder som dukket opp.

* På småbarnsavdelingen er det plutselig en voksen venn som roper: Her lukter det bæsj, hvem har bæsja? Ingen små venner gjør seg til kjenne, men synderen blir lokalisert med… Det er Jonas som har bæsj i bleien!  

Vet ikke hvordan andre opplever det, men hvis mine venner ikke akkurat synes det lukter roser av meg hadde jeg satt pris om det ikke ble annonsert. Litt mer diskresjon rundt hvem som har hva i bleien setter barna pris på.


* Sjokoladekaken er blitt fortært med liv og lyst. Noen av mine små venner ser ut til å ha inntatt den med ørene. I effektivitetens navn væter vi ni kluter og tar runden. En av dem protesterer høylytt i det vi ubetenksomt, uten forvarsel, går løs på sjokoladetruten med en våt, kald klut.  Kanskje ikke så rart det blir protestert.  Da tar jeg det i meg: Ville jeg gjort det samme med mine venner?

Hvis vi mente våre store venner var grisete rundt munnen ville vi gjort dem høflig oppmerksomme på det, gitt dem en litt varmere klut og latt dem vaske seg selv. Hvis de ikke klarte det hadde vi i det minste forberedt dem på at kluten kommer. Etter det ble måltidet rene kina-restauranten – aldri mer kalde kluter som plutselig dukker opp!

*I et ledermøte ble kartlegging av barnas utvikling heftig diskutert. Nå ble forholdet mellom profesjonalitet, omsorg og vennskap virkelig satt på prøve. Som stor venn begynte det å røre seg noen tanker i meg. Tenk om vi tok våre voksne venner for oss, alle som en, testet dem, observerte i skjul, fylte ut skjemaer, fant deres mangler og skraverte personligheten inn i et skjema for så å vise resultatene til deres foreldre?  Det hadde nok ført til reaksjoner.

Vi trenger likevel kartleggingen av og til i barnehagen – de kan gi oss aha-opplevelser, avdekke utviklingsvansker hos barna vi ellers ikke ville oppdaget.  Har vi barn vi er bekymret for kan det hjelpe oss å sette fingeren på vanskelighetene og gjøre tiltak som faktisk hjelper. Jeg tror likevel at dersom man ser man på barnet som en venn i denne prosessen, vil holdningen til resultatet bli en annen. Vi er langt mer overbærende med våre venner. Kanskje klarer vi å skille mellom småtingene og store utviklingsvansker de trenger hjelp til. Kanskje er vi dessuten mer opptatt av det våre venner er gode til, oppmuntre dem og se dem, i stedet for å henge oss opp i det de ikke kan?

Denne øvelsen gjorde noe med oss. Det oppstod mye komikk med en gjennomtrengende undertone av alvor. Vi konkluderte med at det er ikke mulig eller ønskelig å alltid se seg selv som barnas venn og lekekamerat. Vi må av og til vurdere situasjoner med en viss profesjonell distanse, ta et skritt bakover og innta en mer objektiv rolle, men vi ble mer bevisst våre holdninger til barna.

Vi har så lett for å overhøre og overkjøre bare fordi vi kan. Da står vi i fare for å utøve makt heller enn omsorg. Det er ofte det mest effektive i en travel hverdag. Men en profesjonell omsorgsutøver har respekt for barna som medmennesker, stiller seg ikke bak eller over, men setter seg ved siden av. Det er det man gjør med venner. Da ser vi dem og trenger kanskje ikke kartleggingsskjemaer i like stor grad for å finne ut hvem de er. Jeg tror også vi ble flinkere til å være sammen med barna og dele måltider og hverdagsliv med dem, heller enn å fore og stelle dem.

Heretter blir min yrkesrolle definert i en annen ramme: Jeg skal forsøke å være en profesjonell voksenvenn i barnehagen. Hvis jeg er så heldig å bli bedt i selskap en annen gang svarer den profesjonelle voksenvennen kanskje ”ja!”.

 

 

News


Arkiv



Design by In Obscuro