22-08-2018
Se slottet!


Noen barn er mestre i å tegne levende bilder inni hodet. For mange oppleves slike indre bilder og forestillinger like virkelige som virkeligheten selv. Er dette en evne vi undervurderer og glemmer når vi skal skape stimulerende fysiske lekemiljø?

I en veiledning der lekerommet var tema fortalte en barnehagelærer at de ønsket å ta barnas medvirkning på alvor. De hadde spurt barna hva de ønsket seg i sine lekerom. Barna ble så glade for å bli spurt og de svarte med drøm i blikket. De ønsket seg slott med tårn, spir og vindeltrapper, silkesenger og mat på sølvfat. Andre ville ha raketter med blinkende lys, ildsprutende motorer og universet i sikte. Barnehagelæreren ønsket hun ikke hadde spurt for alt dette ville de aldri klare å lage til barna. Er det meningen vi skal det? Skal vi oppfylle barnas drømmer med virkelige installasjoner? Noen barnehager møter barna med hele rom de tryller om til dem, men det er tid- og arbeidskrevende. Nettet renner over av kreative rom skapt av voksne. Det er lett å bli motløs om man ikke har tid, eller kreativitet på samme plan. Men vi alltid møte barnas ønsker og drømmer så bokstavelig?

Jeg kom til å tenke på en episode i lekeverkstedet. To jenter ringte på og spurte om jeg ville se slottet deres. Det er klart jeg ville! På veien dit beskrev de slottet. Det var stort og rosa. Det hadde gullspir, portaler, buede vinduer og klatreroser opp veggene. Inne var det to stuer og soverom på taket. Jentene hadde stjerner i øynene og forklarte så levende at jeg så det for meg. Plutselig stoppet vi og de slo ut med armene «Tadaaa!» Der stod vi foran verdens vakreste slott, buskaset - et virvarr av nakne greiner som strakte seg i alle retninger. Midt i skråningen, med vintergrå jord og grus som golv, hadde de funnet sitt palass.  Jeg fikk full omvisning og ble mer og mer imponert av deres indre forestillingsevne. Leken er fantastisk – et buskas kan bli et slott så lenge en kan male bilder i hodet og tro på dem.

Når jeg holder kurs for barnehageansatte er det mange som forteller om lignende forestillinger fra egen barndom – hvordan steinrøysa, tråkkeveier i snøen og pinner i sanden ble verdens vakreste hus. Mange kan fremdeles lukke øynene og se veggene, taket, kunsten på veggen, maten, pynten. De indre bildene er sterke og oppleves fremdeles like virkelige. Hvis vi hadde hatt voksne der som forstod at vi bygde hus og deretter snekret et perfekt hus til oss, ville poenget med leken vært borte. Vi hadde nok ikke opplevd det som en anerkjennelse av vår fantasifulle tankegang heller. Kanskje hadde det vært nok at den voksne satte seg i "stua", stresset ned og tok en kaffekopp.

Barnas indre forestillingsevne er viktig å huske på når vi skal skape rike lekemiljø med barn. Vi skal ikke nødvendigvis lage slottet til dem, men tilby materiell og steder til å begynne på en ide, deretter la dem lade det med forestillinger som i like stor grad er inni dem. Når barna ber om slott kan vi helt enkelt gi dem bord og tepper, klesklyper og puter. Det kan de bygge et slott med. Det vil ikke bli et perfekt Disneyslott, men det er en start. Med fantasien fyller de inn resten. Som voksne kan vi støtte ved være med å lade byggverket med indre bilder. Sitt på toppen av bordet og snakk om den unike utsikten til de syv rikene der oppe, silkeputene fra kina og gullbordene på veggen. Bildene barna selv lager i hodet blir uansett mye vakrere og betydningsfulle for dem, enn vi kan gjenskape med sponplater og snekkerier.

Hva ser du her?

Barnehager som ønsker å anerkjenne lek må forsøke å gå inn i forestillingens verden sammen med barna. Jentene som viste meg slottet sitt hadde avskrevet meg som en de kunne ha tillit til om jeg ikke hadde forsøkt å se det de «så». Jeg kunne ha møtte dem med: «Det er jo bare greiner og busker» Da hadde jeg kanskje slukket lyset i deres indre forestilling. Jeg hadde i hvert fall oppnådd at de ikke kom til meg neste gang for å vise sine fantasier. En halvveis anerkjennelse ville heller ikke vært nok: «Så flinke dere er til å trylle om buskaset til et slott» For å virkelig anerkjenne barnet må vi forsøke å se det barna ser. Med indre forestillinger bygger de opp en spennende, vakker og unik verden inne i seg. Det er en kraft vi må ta på alvor. En måte å gjøre det på er å ikke bygge slottet, eller raketten utenfor dem, men gjennom samtale og anerkjennelse bygge den opp som et levende bilde i dem. Leken er mulighetenes tankegang som hjelper en å se verden på en annen måte. Man ser et hav av gull der bakken er dekt av gråstein. Det gjør verden mye mer spennende å ferdes i.

«Ja, vennen min. Jeg ser at vi flyr» Men hun løy. Hun kunne ikke fly. Men barnet rørte ved noe i hjertet hennes, en følelse fra hennes egen barndom, da alt hadde vært mulig for henne også. Også hun hadde engang eid en verden uten grenser. Det var en erindring i kroppen, hinsides tankene. Det finnes en annen måte å se på, tenkte hun. Barna vet det før vi lærer dem å se slik vi vil.»

Fra Noreas bok av Marianne Fredrikson

 

Her er link til en annen historie om å se det barna ser

Her er en link til boka «Lekelyst – med rom for innelek» hvis du vil ha mer inspirasjon til inviterende innredning i barnehagen og hvordan forholde seg lekeklokt til barna.

News


Arkiv



Design by In Obscuro