12-08-2015
Tilvenning til lek

Det er tid for tilvenning i barnehagen. Gråt, klemmer og avskjeder preger hverdagen. De små skal bli vant med nye barn og voksne. Her er det et yrende liv og de skal mestre en tilværelse uten mamma og Pappa. Det er ikke bare, bare. (En annen tilvenningshistorie finner du her)

Men det er ikke bare barn som trenger tilvenning i barnehagen.  Voksne med stive lekemuskler trenger også tid til å venne seg til livet her. Mange (ikke bare de nye) strever med å virkelig forstå barns lekende tankegang. Leken kan sees på som en mental tilstand - altså en måte å tenke på - som igjen påvirker måten man møter mennesker, materialer og miljø (Jfr f.eks Bateson og Knudsdotter Olofsson) Det er en tankegang mange voksne har forlatt. De har blitt fornuftige, tenker saklig, realistisk, liker fasitsvar, produktivitet, orden og klare mål. Det har blitt forventet av dem gjennom år. Enkelte har perfeksjonert denne tankegangen. Da får man seg en smell når man møter barn. I lekens tankegang er det helt andre kriterier som råder. Her er alt lov og alt mulig, fordi det er på liksom. I lek kan man faktisk fly. For barnet er det å være i denne tankegangen langt viktigere enn å nå mål. Her er åpne muligheter viktigere enn fasitsvar. Leken kan virke både ubekvemmelig og upraktisk, bråkete, rotete og fremmed for en som har forlatt den. Så ufornuftig den enn kan virke er det et faktum at barn trenger denne tankegangen. Det er en livsnødvendighet for dem. De skal utvikle kroppen samtidig som at hjernen skal lage stadig nye koblinger og sammenhenger. Det er så mye lettere når alt er lov og alt er mulig. Barn er koblet til å leke fra naturens side. Det er en gave - en gave voksne kan risikere å ta fra dem - selv om man i utgangspunktet vil dem vel.

Lekens tankegang er ikke "feil", umoden eller rar, det er bare en annen måte å se verden på. Det er avgjørende for barnas trivsel og utvikling at alle ansatte i barnehagen forstår dette. Leken skal ikke plukkes av dem. Leken gir livet mening for barna. Vi kan egentlig gå enda et skritt å si at leken er meningen med livet. Barna opplever det slik. Likevel har jeg sett at voksnes mangel på forståelse for leken gang på gang kan hindre lek i å utfolde seg. Det kan resultere i at barna ikke tør leke like fritt i nærheten av oss. Voksne som utstråler at lekens tankebaner er rare, feil , eller "søte" gjør barna forlegne og flaue for å leke der vi er.

Ei jente kommer galopperende ut av buskene med en pinne. Hun rir rett på en av de nye voksne i barnehagen. «Han er litt vill, skjønner du» sier jenta og sikter til pinnen. «Er det en hest!?» sier den voksne. Hun ler «Den var litt rar. Han har jo ikke hode»

Sukk. Makan til hodeløs kommentar. Så fattige man kan bli i tankegangen etter hvert som man vokser til. Her har vi å gjøre med en saklig realistisk voksen som ikke lenger kan se det et barn ser, eller forstå kraften og viktigheten av den lekende tankegangen. Slike voksne ta magien ut av leken og gjøre at barn slutter å leke mye før. Det er akkurat slike kommentarer som gjør at barn synes det kan være flaut å leke i nærheten av oss. Da får barna et problem i barnehagen for der er det voksne over alt.

Jeg forsøker dekke over skaden (og samtidig veilede den voksne i riktig retning) ved å si «For en vakker hest, så blank i pelsen. Kan jeg få klappe den?» Heldigvis er denne jenta sterk i troen på sin lek på tross av voksnes dumheter. Hun snøfter «Det er ikke en hest, ser du ikke at det er en enhjørning!!»

Der fikk jeg den. Selv en trenet voksen kan stå måpende igjen i møtet med barns grenseløse tankegang.

Når barnet hadde ridd inn i buskene igjen var det ikke fritt for at vi voksne måtte le litt - ikke av barnet, men av vår egen dumhet og hovmod. Opplevelsen satte i gang en god samtale.  Etter noen måneder så jeg glimt av min nye kollega på en vill motorsykkelferd med tre barn bakpå – sykkelen var av typen trestokk med minst 1000 fantasifulle hestekrefter.


 

 

News


Arkiv



Design by In Obscuro