15-11-2014

Hverdagseventyr i ferdaskrin

Har dere hatt hverdagopplevelser som dere liker å huske tilbake på sammen med barna? Da kan et vakkert skrin eller en kiste hjelpe dere å gjenkalle og lage en fortelling av dem. Legg et symbol på opplevelsen i skrinet, så kan dere kan ta opp igjen og sette ord på den akkurat når dere vil. Her kan man legge en fjær fra turen til andedammen, et skjell fra skattejakten i fjæra o.s.v. Gjennom året blir det stadig fullere av ting og fortellinger. Ferdaskrinet kan brukes omtrent som en sangkortboks der barna får trekke en ting, så gjenkaller vi erfaringen vi hadde med den. Da får vi også gjentatt våre favoritter – og det liker barna godt. Snart blir de eksperter på disse fortellingene og lagrer bruker flere ord når vi gjentar dem i fellesskap.


I dette skrinet finner vi fortellingen om da vi fikk klappe en hane på bondegården, da Jonas fant en kosestein i bekken og da Marius reddet en humle ved å hjelpe den opp på en blomst ved siden av stien....

Vi syntes ordet ferdaskrin passet godt på en kiste der vi samler på hverdagsopplevelser. Et slikt hadde nok Asbjørnsen og Moe med seg da de samlet på eventyr rundt om i Norge – det er jo akkurat det samme som vi gjør. Vi er på eventyr hver dag.

Når barn får satt  ord på en erfaring det har hatt og møter andre – voksne eller barn som vil lytte, skjer det noe viktig: Når erfaringen blir satt ord på lagres den i barnets bevissthet på en helt annen måte enn om det ikke fikk delt den med andre. Barnet forstår erfaringen bedre, ser den i perspektiv, de husker den bedre og opplever erfaringen som mer meningsfull. (*Bruner ' 90)

For hver gang de får fortelle og snakke om sine livserfaringer lagrer de dem i sin bevissthet – den ene etter den andre. Til slutt blir det et helt tårn av fortellinger. Dette indre tårnet danner en viktig del av det bildet barnet får av seg selv. Når barnet opplever erfaringer med andre, og vi tar vare på og gjentar fortellingen som hører til, bygger vi barnas indre bilder av seg selv sammen med andre. I barnehagen skal vi sammen samle på opplevelser, lage fortellinger av dem og bygge indre tårn som skal bli så høye, solide og innholdsrike som mulig.

Et ferdaskrin er det alltid stas å åpne på årets siste foreldremøte. Da kan foreldrene trekke fra kisten og vi kan gi dem et lite innblikk i hvordan barna samler erfaringer og er på skattejakt etter gode, viktige hverdagsopplevelser hver dag.

En ferdaskrinfortelling jeg aldri glemmer:

Marius har hatt en viktig opplevelse i helgen. «Skal vi fortelle hva som hendte med fingeren din» spør moren. Marius nikker og holder opp finger med en liten prikk. «Uffda, svarer jeg hva hendte?» «Humle» sier han og fortsetter «Aua - gina og gina» (Au, det var vondt. Jeg gråt og gråt) «Ja, du ville klappe humlen. Den stakk deg og da gråt du lenge» bekrefter moren. "Jeg visste ikke at humler kunne stikke" Sier jeg "Kan det!" bekrefter Marius, klok av skade. «Er det bra igjen nå?» spør jeg. Marius blåser på fingeren «Dumme humle» mumler han.

Seinere på dagen er vi på tur. Marius er blitt så stor at han får gå selv.  Jeg ser lysningen i skogen og tenker at der framme skal vi sette oss og spise. Der er dagens turmål. Da slår Marius ut med armene og stopper hele følget. Vi lurer på hvorfor, inntil han peker ned på stien. Der ligger… en humle! Heldigvis har jeg fått humlefortellingen via moren hans denne morgenen. Det gjør at jeg forstår hvor viktig dette øyeblikket er for han. Hva skjer nå, tenker jeg. Vil han bli redd og krype opp i vogna? Vil han tråkke på den – hevne seg for helgen? Han står musestille. Jeg er sikker på at hevntanken streifer han. Så ser han på meg, peker på humlen og sier «Aua!» «Ja, den kan stikke», sier jeg. Marius rister på hodet. Det er ikke det han tenker på. Humlen kaver, klarer ikke lette fra bakken. Det er det Marius har sett.  

Marius nærmer seg, setter seg på huk og sier med sikker røst: "Vi må hjelpe!" Det hadde jeg ikke ventet med tanke på det han har opplevd med humler i helgen. Sammen løfter vi den forsiktig vekk fra stien og snakker om det vi gjør. Vi plasserer den trygt midt i en blomst slik at den ikke blir overkjørt av vogner og føtter på vei mot lysningen i skogen. Humlen er reddet og Marius er dagens helt – Hvis vi legger helgens historie til dagens, er han en superhelt og det setter vi ord på.

Etter denne turen var dette en av Marius sine favorittfortellinger. Vi la en humle vi laget av ull i ferdaskrinet og han ville ha fortellingen igjen og igjen. Da han sluttet hos oss fikk han humlen med seg.

Her om dagen møtte jeg Marius på en fotballcup. Han var blitt lang - en flott skolegutt på åtte år. Moren og jeg kom i prat og snart meldte Marius seg inn i samtalen. «Husker du da jeg reddet den humlen» sa han med et stort smil. «Ja, det gjør jeg!» svarte jeg «Man glemmer ikke superhelter!»

Ta vare på hverdagsfortellingene! De kan virke små å unnselige der og da, men de kan bli en av livets viktige store for barna.

(*Jerome Bruner - acts of meaning)

News


Arkiv



Design by In Obscuro