01-12-2010
Trampolinepedagogikk


"De viktigste varige gavene vi kan gi våre barn er røtter og vinger"
sier et klokt ord som vi som jobber med barn liker å henvise til. De lærde strides om det er et kinesisk eller indiansk ordtak. Til og med en amerikansk prest har fått æren for å ha sagt det første gang. Jeg vet ikke hvem som kom på det først - ikke at det betyr så mye heller. 

Å gi barn røtter betyr noe slikt som at vi skal gi barna kunnskap om det samfunnet de vokser opp i. Vi har et ansvar for å formidle tradisjoner og kultur slik at de vet hvor de kommer fra og får en viktig følelse av å høre til. De skal kjenne at de er en del av et fellesskap og en kultur.
Gjør vi ikke det kan de vokse opp og oppleve det motsatte - rotløshet. 

Å gi barn vinger betyr kanskje at vi også må huske at de skal bli deltakere i kulturen, være med å utvikle og forandre den. Kulturen er ikke statisk, men endres i takt med tider og folk. Det kan også bety at barn skal lære å mestre teknikker, arbeidsmåter og metoder slik at de faktisk kan bruke kulturelle språk til å uttrykke seg med. Man kan ikke lære å fly før man har øvet en stund på grunnteknikkene.

Å lære barn å fly kan også bety at vi, med anerkjennelse og bekreftelse, skal gi barna livslyst, energi og livsmot. Det er grunnleggende for å tørre å ta sats og lage et feiende flott svev.

Bare ett problem: Jeg og min lett barnlige forestillingsevne ser dette uttrykket visuelt for meg. Det kan da ikke være så lett å fly mens man er festet til bakken med solide røtter!? Forståelsen av uttrykket er jeg helt med på, men bildet skurrer en smule.

Derfor ser jeg for meg en annen sammenligning når vi skal jobbe med barn og kultur:

Jeg tenker av og til at livet er et trampolinesvev. Barnet står klar til å ta sats. Vi som jobber i barnehage er selve trampolinen med stødig konstruksjon og sikkerhetsnett (i samarbeid med foreldrene). Høyden på barnets livs-svev bestemmes av trampolinens kvalitet og spenst.

En slapp og kunnskapsløs trampoline som ikke har noe å by på er lite motiverende, skaper frustrasjon og lite hjelp til svevet.

Det finnes en annen trøttende trampoline også: Det er den vi blir når vi ser faktaene som den viktigste læringen vi kan gi barn. Kanskje vi til og med formidler den uten en eneste anekdote, dikt, musikkstykke, eventyr eller noe som gjør den saftig. Da blir trampolinen tørr som et flatbrød - lite hjelp å få i svevet der også. 

En trampoline med den sunne galskapens energi, humoristisk sprett og sprudlende spenst gir glede, kiling i magen, mot til å ta sats og lyst til å sveve lenge. En slik trampoline gir barna lyst til å lære hva som helst.

Kanskje kan denne sammenligningen være til inspirasjon når vi nå nærmer oss et nytt år med nye muligheter. Vi som jobber med barn må selv finne energikildene, holde oss spenstige og samle på gode eventyr, dikt, rim og sanger som kiler i magen.  Vi må også gi barn evne til å tro på seg selv og på at det de har å komme med er av verdi.



(I ettertid har jeg funnet et eventyr om et tre med røtter og vinger - nå ser jeg det for meg også - les bare her)


News


Arkiv



Design by In Obscuro