26-08-2013
Estetisk omsorg

Vi har tilvenning og lille Ida har sittet på Elisabeth sitt fang i to uker.  Nå er Ida klar for å innta golvet. Hun sklir forsiktig ned i sin nye, store verden – så modig, så tøff, likevel like skjør som glass. I mylderet der nede på golvet oppdager hun at verden ikke er like forutsigbar som hjemme. Etter tre uker går tilvenningen i stå. Hun har innsett alvoret: På dette stedet må hun være til mamma eller pappa kommer en evighet (for henne) senere. Hun gråter oftere når foreldrene går. Men hun er heldig – Elisabeth er en klok voksen med evne til å yte den beste omsorg. Hun har en helt spesiell evne til å møte barna i små, estetiske øyeblikk i hverdagen. Da stopper tiden og det vonde blir litt lettere å bære. Elisabeth kan kunsten å gjøre verden til et forunderlig sted fullt av oppdagelser man ikke visste ventet.

Ida gråter mens hun vinker til Mamma «Ja, det er trist når mamma må på jobb» trøster Elisabeth. Ida er både sett, hørt og bekreftet. Etter en stund finner Elisabeth fram sine spesielle evner… hun hvisker Ida noe i øret og snart forsvinner de inn på kjøkkenet. Der stilner gråten helt. Når de kommer ut derifra går de med lette steg og et lurt smil om munnen begge to.

Dette ritualet gjentar seg hver morgen. De forsvinner inn på kjøkkenet, så blir det helt stille. Hva i all verden er det de holder på med der inne? Etter hvert gråter ikke Ida om morgenen mer. Hun har knapt nok tid til å vinke.

En morgen klarer jeg ikke dy meg. Jeg følger etter dem og kikker gjennom dørsprekken. Der ser jeg Ida og Elisabeth sette inn i oppvaskmaskinen. De småsnakker og jobber side om side. De fyller i såpe og trykker på den magiske knappen. Når jeg tror seansen er over, skjer det uventede; Begge to setter seg ned på golvet, legger øret inntil maskinen, løfter pekefingeren over munnen og lytter…Hysj! Hva hører de der inne?  Oppvaskmaskinen rumler som en sulten trollemage, så kommer musikken… en jevn rytme med splosj og splæsj når ørene deres. Elisabet begynner  å synge. Rytmen passer perfekt til «Alle killebukkane på haugen sprang, spurte om Ida var hjemme…» Hun fortsetter med den ene sangen etter den andre. Disse to har en liten, beroligende sangstund til lyden av en oppvaskmaskin! Kontakten er tett mellom dem og stemningen er så varm at Ida finner tryggheten igjen der inne.  Kan man starte dagen bedre?

Mange barnehagevoksne jeg har møtt, heiser litt på skuldrene i det det blir snakk om estetiske fag. «Jeg eier ikke estetisk sans, evner eller estetisk kreativitet», sier de og håper ingen skal forvente noe som helst av dem i den retning. Kanskje er det dårlige livserfaringer med maling, blokkfløyter og  skeive leirekrukker som ligger til grunn for denne avvisende holdningen? «Vi er da hverken musikere, skuespillere eller billedkunstnere!», sier noen.  Det er vel i og for seg rett, men har de lov til å avskrive de estetiske fagenes selvsagte plass i barnehagen av den grunn?  Jeg mener at man ikke har noe som helst i en barnehage å gjøre om man ikke har estetisk sans. «Estetikk» betyr det samme som «sansekunnskap». Estetisk sans betyr da evnen til å bruke sine sanser – lukt, smak, hørsel, smak, følesans og bevegelsessansen.  Å ha estetisk sans i barnehagen handler i bunn og grunn om å kunne stille sansene inn på barna som er følsom radar.  Det handler også om å være oppmerksom og undre seg over alt det sansene tar inn.

«Vær oppmerksomme på at det motsatte av estesi (estetikk) er anestesi» sa John Roar Bjørkvoll i sitt foredrag på Nordiske Impulser i 2010. Anestesi er det samme som bedøvelse!  Bedøvede voksne har barna ikke bruk for i barnehagen.  Eier man ikke estetisk sans, sier man samtidig at «Jeg er døv som en kirkerotte, ser ingenting annet en baksiden av øyelokkene, gir du meg en klem, gjør det ikke snev av inntrykk…»



Barna trenger voksne som kan høre fuglekvitteret og kjenne hvor godt en glatt stein kan være mot kinnet. Barna blir glade og trygge hos voksne som kan legge seg på bakken og se trekronene danne vakre silhuetter mot himmelen. Vi trenger flere som forstår hvorfor lille Marius faller i staver av den vakre frosten på bladene, selv om de andre går et stykke foran på turen.

Vi trenger også voksne som tør utforske og utvide sin kunnskap innenfor de estetiske fagene. Det handler ikke om å imponere med geniale ideer, være musiker eller kunstner. Det handler om å la musikk, litteratur, drama og kunst gjøre hverdagen rik på gode inntrykk. Via kunstfagene kan vi og barna øve vi opp sanseapparatet. Musikk kan anses som like viktig for hørselssansen som mat er for å utvikle smakssansen. Opplevelser knyttet til kunstfagene gjør oss mer estetisk åpne. Dessuten knytter slike opplevelser oss sammen. Et vakkert musikkstykke kan røre følelsene og invitere til samtale om de indre bildene som oppstår. En fortelling blir et møtested for barn og voksne og en installasjon kan få oss til å undres sammen. Gjennom fortelling, tegning, lek eller sang kan barna dessuten uttrykke seg, vise voksne og andre hva de tenker på og hvordan de ser og sanser verden.



Jeg lyttet til en forsker som hadde et innlegg på en konferanse om de yngste i barnehagen. Hun sa «Barna trenger trygghet og omsorg først, så kan vi gi dem eventyrene, sangene og slike opplegg og inntrykk etterpå» Jeg kunne ikke være mer uenig. Gjennom mange år i barnehagen har jeg sett at trygghet og estetiske inntrykk ikke kan stilles opp i hierarkisk rekkefølge. Tryggheten kommer der de voksne viser estetisk følsomhet, eller kan by på en sang eller en god bok på fanget. De beste voksne er de som klarer å yte omsorg blant annet gjennom estetiske opplevelser.  Kanskje skulle vi kalle det «estetisk omsorg»?

 

Elisabeth er ingen musiker, kunstner eller skuespiller, men hun er en dyktig estetisk omsorgsgiver. Hun kan hviske «hysj, næh, se!» Da stopper tiden og barna gjør en oppdagelse sammen med henne. Hun rekker barna mat mens de kutter grønnsaker til suppen « Lukt og smak!» sier hun og de smatter i vei. Når hun lager samlingsstunder byr hun alltid på noe for sansene. Det skaper en god mellommenneskelig stemning, gode meningsutvekslinger og vekker ekte engasjement.

"... Det ligger nettopp atskillig omsorg i det å ønske å gjøre det vakkert rundt barnet, omslutte det med vakre farger og varme stemninger... appellere til alle sansene og oppøve barn (og voksne) til å utvikle økt grad av sensitivitet og autentisk tilstedeværelse i tid og rom:-)" Kjell Inge Øksendal, Barneklang.no 



På vei ut døren gjør hun noe som kun en nærværende omsorgsperson med sansene i behold kan klare; Hun finner en genser, lukter på den og lokaliserer eieren uten å så mye som å gløtte på navnelappen.  Det er Ida sin. Jeg er imponert. Det er ikke blitt oktober engang.

 

News


Arkiv



Design by In Obscuro