20-06-2013
Bli med på leketur!


Når vi er på tur i skogen merker vi ofte at fantasien får fart og springer av sted med oss. En stubbe blir et troll, hullet under en rot ligner en alvedør og pinnen i hånden blir et skarpt sverd. Naturen er den flotteste kulisse til lek og vi kan la oss inspirere.



En metode jeg har funnet opp sammen med barn er å gå på leketur. Meningen med en slik tur er at voksne og barn skal hjelpe hverandre gjennom alle fasene i en god lekefortelling. Metoden er ikke som et dramaforløp der voksne har lagt regien på forhånd. Barnas ideer og engasjement er helt avgjørende for å finne veien og handlingen. Den voksne er losen som  tar følge og sørger for at man styrer støtt gjennom konflikter og andre skjær i sjøen.   

Det teoretiske bakteppet for denne metoden er basert på slektskapet mellom leken og fortellingen (Jfr f.eks Sieling og Lindquist) Leken og fortellingen er beslektet på en slik måte at den ofte følger samme spenningskurve. 

Alle fortellinger starter med et anslag. Det er starten som tennner en gnist, gjør oss nysgjerrige og gir oss lyst til å høre mer. En lek starter også med et liknende anslag - en ide eller en impuls som gir oss lyst til å fortsette. Dette gjelder uansett om det skal bygges noe, vi skal leke butikk eller supermenn. Deretter utdypes fortellingen. Hvem er hovedpersonene? Hvor skal handlingen foregå? Når barna leker skjer det samme. De finner ut hva de trenger, hvem som er med, hvor leken skal foregå og så videre. Fortellingen går så inn i en forhandlingsfase der man utdyper ytterligere. Slik er det i leken også. Barna finner ut hvordan man skal oppføre seg, snakke og blir enige om konseptet for leken. Så kan de ta et nytt, viktig steg... å hoppe utfor lekekanten som vi kan kalle "The point of no return". Derfra griper fortellingen fatt i en. Det skjer når man leker også. Barna glemmer tid og sted, blir alldeles oppslukt. Nå er de i leken. Den tilstanden er målet for all lek. Her ligger lekelystens innerste kjerne. Leken glir som en fortelling og barna lar seg rive med. Her kan de være flere spenningstopper før leken avsluttes og vi puster ut



(Mer om denne måten å lese lek på finner dere på link her)


Leketuren starter ved at en voksen legger klart noe som kan bli anslaget for fortellingen.  Det kan være noen kostymer, rekvisitter, eller byggemateriell som får det hele i gang. Det kan ligge som en overraskelse der stien begynner, eller i et annet egnet sted i skogen.

Når vi finner tingene innleder vi en utdypende samtale med barna, forhandler og finner ut for eksempel:
- Hva eller hvem vi kan leke at vi er?
- Hvordan vi skal bruke tingene?
- Har vi noen tanker om hva som kan komme til å skje i leken?

Vi kan også lufte noe ideer til hvordan vi kan bruke naturen rundt oss. Stokker kan være hester, pinner kan være pølser og kongler kan være ekte diamanter... Barna har ofte ideer til hvordan vi kan bruke landskapet. Rundt stubben kan ridderne samles til råd, under granas skjørt finner vi det perfekte gjemmested for dragen og så videre. 

For litt ekstra dramatikk kan vi også diskutere om det er det en fare som truer i det fjerne. Hva gjør vi når vi er truet? Vi utdyper og forhandler før vi trer vi over terskelen til "The point of no return". Derfra kan det utroligste skje, det umulige blir mulig og lekens magi tar tak i oss.

Den voksnes oppgave underveis er å støtte barnas utsagn og ideer og hjelpe dem når det går i stå. Hvis barna er i rolle bør vi være det også. Vi skal huske at barna er forfatterne i denne leken. Da passer det som regel best at vi ikke tar noen framfusende hovedrolle.  

Når leken er over og man er tilbake i barnehagen synes barna ofte det er stas at vi forteller lekens handling som en spennende fortelling. Da er innlevesen stor for vi har jo vært i den.


Her er noen ideer til anslag til leketurer:


Kapper og kostymer

Forbered en tur i skogen ved å legge en haug med kapper eller kostymer der stien starter eller i en lysning i skogen – nok til alle voksne og barn. Når dere kommer dit i samlet flokk kan dere undre dere. Hva kan vi være  med disse på… kongelige, superhelter eller alver? Hvor bor vi? Hva gjør vi? Har vi arbeid? Jobber vi for noen? Har vi oppdrag vi må løse eller ferder vi må ta fatt på? Sleng kappene over skuldrene og la leken bære dere videre.




Kjepphester

Jeg innrømmer glatt min forkjærlighet for kjepphester, for jeg vet jeg ikke er alene om det. Mange barn kaster seg ut i et late-som-univers så snart de setter seg på en slik. Hvis barna får møte en flokk med hester ved skogbrynet kan det føre til hittil uante konsekvenser. Hvor skal hestene bo? Har de navn? Trenger de mat? Hvem er vi som rir på dem? Må vi ut på lengre turer av og til - hvorfor? Er hestene redde for noe? Hva gjør vi hvis farligheter dukker opp?



Kjepphester kan enkelt lages med en stokk fra skogen, en raggsokk med fyll, litt garn og filt. Bitene kan man lime på med pistollim eller sy fast.

(Her er eksempel på hvordan men kan lage slike hester)

Da kan vi fare over stokk og stein mens mosen skvetter rundt hovene.  Jo dypere inn i skogen vi kommer, jo dypere samles vi om leken. 


Dyreører og haler 

Noen barn blir ekstra bergtatt i leken om de får være dyr. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har blitt bitt i leggen av en farlig løve midt i arbeidstiden. Som regel er løven en to-treåring hundre prosent i rolle. 

Det er derfor en god ide å legge dyreører eller haler der stien starter. Hvilke dyr er  med her? Hvor bor de? Hva spiser de? Går de på besøk til hverandre? Er det noe som er farlig for dem?

Så fordeler vi roller og galopperer/hopper/elger/flyr/åler oss inn i fortellingen.

(Litt ned på siden i denne linken finner dere en måte å lage ører på) 



Ører kan man lage selv, men lekebutikkene har det ofte blant utkledningstøyet sitt. Vi har også hatt stor glede av pelsluer  og skjerf i alle varianter som vi har kjøpt på Fretex

Duket til fest

I skogen skulle være fest..., men det er ikke sikkert det er bamsefar som har bursdag denne gangen. Noen ballonger, flagg, papirhatter, dekketøy og dagens frukt kan være starten på årets fest i skogen. Hvem som har fest, hvem som er invitert, hva som feires og hva de leker der skal ikke vi voksne ha ferdige svar på. Barna vet best. De voksnes oppgave blir å spørre, sy svarene sammen og bli med på moroa. Det kan være lurt å ta rollen som jubilantens mor eller toastmaster slik at man kan varsomt trekke i noen tråder underveis.




Skatter og skattekart

Kanskje snubler vi over en mystisk skattekiste i skogen en dag. Et skattekart kan gi ytterligere spenning. Vi kan også ha materialer der til å tegne våre egne kart. Hvem er kisten sin? Hvem vokter den? Hvem er ute etter den? Må vi rømme til skogs, gjemme den eller kjempe en durabelig kamp for å vinne den tilbake? Lag fortellingen sammen med barna. 




Såpebobler

En mild introduksjon til leketurene kan være å finne en kurv med såpebobler. Denne ideen passer spesielt godt for de yngste. Skal vi blåse, eller vil barna? La boblene sveve over stokk og stein, så følger barn og voksne etter. Husk for all del kameraet. Gyldne fotomotiv er garantert.




 
Å gå på leketur
 er en metode som blir mer spennende for hver gang man forsøker den ut. Det er absolutt lov å ta utgangspunkt det samme materialet flere ganger. En haug med kapper kan bli til ulike fortellinger hver gang. Dessuten liker barna en god "da capo". Men med denne metoden i bakhodet dukker det stadig opp nye, uprøvde ideer også.  Hva om vi finner en haug med tryllestaver, en kurv med dinosaurer eller fargerike stoffremser? Hva med mer absurde innslag som fem spilledåser og flagrende tryllesjal? Kjenner vi må forske litt på det...  

Metoden fungerer svært godt til å gi barn lekeerfaring. Det er spesielt viktig i grupper der noen ofte står utenfor leken og ikke får, eller tør være med. Man kan bruke den med en liten gruppe barn, eller med hele gjengen. Den er dessuten mirakelmedisin for stive og rustne voksne lekemuskler. Her må man slippe seg løs og hente fram barndommens glemte skatt: Den dype konsentrasjonen i et fiktivt univers - når leken blir like virkelig som virkeligheten selv.  




Mer om slektskapet mellom leken og fortellingen kan du finne her:

Aspeli Widar: Fortell, fortell. pedagogisk forum 1996

Lindquist Gunilla: lekens muligheter. Gyldendal akademisk 1997

Sieling, Vicky June: Børns fortællinger - den integreredne Baggrund i en narrativ anerkjennende pædagogik,hans Riezels forlag 2010

Öhmann Margareta: Det viktigste er å få leke. Kapittel 11:lek som narrativ
Pedagogisk forum 2012


News


Arkiv



Design by In Obscuro